Bokelskere.no

Da hersket skjønnhet og stillhet, og dannet sammen selve skjønnhetens form, en form som livet hadde forlatt; ødslig som et tjern om kvelden, sett på lang avstand fra et togvindu, som forsvinner så fort at tjernet, blekt i kveldslyset, ikke mister sitt forlatte preg, selv om det er blitt sett. Skjønnhet og stillhet forente sine krefter i soverommet, og mellom de tildekte vannmuggene og stolene med laken over kunne selv ikke den nysgjerrige vinden og de klamme sjøgufsenes myke snute, som skubbet og snuste og spurte igjen og igjen - "Falmer dere? Forgår dere?" - forstyrre freden, likegyldigheten, uangripeligheten, som om spørsmålet de stilte, knapt var verd at tingene skulle svare: vi består.

The words (she was looking at the window) sounded as if they were floating like flowers on water out there, cut off from them all, as it no one had said them, but they had come into existence of themselves. "And all the lives we ever lived and all the lives to be are full of trees and changing leaves." She did not know what they meant, but, like music, the word seemed to be spoken by her own voice, outside her self, saying quite easily and naturally what had been in her mind the whole evening while she said different things

Nokre av Lily sine tankar om Fru Ramsay:

"En skulle hatt fermti par øyne å se med, tenkte hun. Femti par øyne strakk ikke til for å se denne kvinnen som hun var, tenkte hun. Blant dem måtte det være ett par som var helt blinde for hennes skjønnhet. Helst skulle en hatt en hemmelig sans, lett som luft, så en kunne ta seg inn gjennom nøkkelhull og omslutte henne der hun satt og strikket eller snakket, eller satt ved vinduet alene, uten å si noe; en sans som tok opp i seg ting og holdt på dem, slik luften holdt på røyken fra dampskipet; tankene hennes, forestillingene hennes, lengslene hennes."

Ganske mange av de oppfatningene en hadde av andre mennesker, var i grunnen groteske. De tjente ens egne personlige formål.