Bokelskere.no

Og mens hun hvilte og lot blikket flakke hit og dit, merket hun at det gamle spørsmålet som uopphørlig drog over sjelens himmel, det veldige, det generelle spørsmålet som hadde det med å bli spesifikt i øyeblikk som dette, når hun slappet av etter en stor mental anstrengelse, stod over henne, ventet, mørknet over henne. Hva er meningen med livet? Det var det hele - et enkelt spørsmål; et spørsmål som hadde en tendens til å rykke en inn på livet med årene. Den store åpenbaringen hadde hun aldri fått. Den store åpenbaringen fikk en kanskje aldri. I stedet var det små daglige mirakler, glimt av lys, fyrstikker som uventet ble revet av i mørket;

Bøker, tenkte hun, vokste av seg selv. Hun fikk aldri tid til å lese dem.

Det forekom henne så meningsløst - å finne opp forskjeller mellom folk, når gudene skulle vite at folk var forskjellige nok fra før.

Han kunne blitt en stor filosof, sa fru Ramsay mens de gikk nedover veien mot fiskelandsbyen, men så hadde han dessverre giftet seg.

Hvordan skulle en bedømme mennesker, hva skulle en mene om dem? Hvordan skulle en bære seg ad med å legge sammen ditt og datt og finne ut om det var sympati en følte, eller antipati? Hva betydde egentlig de ordene?

hun følte ofte at hun ikke var annet enn en svamp som sugde opp i seg andre menneskers følelser.

I de korte sommernettene og de lange sommerdagene, da de tomme værelsene syntes å gjenlyde av markenes sus og fluenes surr, hang det lange sjalet der og viftet, svingte hit og dit; mens sollyset la seg i striper innover i rommene og fylte dem med en gul tåke, så fru McNab, der hun buste inn og sjanglet rundt og feide og tørket, så ut som en tropisk fisk som svinset av sted mellom søyler av sol under vann.

The very stone one kicks with one's boot will outlast Shakespeare.

She liked to be alone; she liked to be herself.

Hun følte at de var kommet til en solfylt øy der freden og fornuften hersket og solen alltid skinte: de gode støvlers lykksalige øy.