Bokelskere.no

– Du Ragnar?
– Ja?
– Hvorfor gjør du dette?
– Hva mener du?
– Hvorfor gjør du alt dette når jeg ikke kan gi deg noe tilbake?
Ragnar ser på ham. Ragnar smiler.
– Men det er jo ikke så rart, sier han. – Du hadde gjort det samme for meg.

Han liker å lese, han liker å se bøkene stå pent på rekke i vinduskarmen. At de står der stille ved siden av hverandre, klare til å åpnes, men ennå lukket om hver sin gåte. Han liker at de venter på ham. At han kan gå bort og åpne dem og forsvinne fra seg selv.

Å kjøre rulletrapp kan ikke sammenlignes med noe annet; man stiger som en ånd fra golv til tak og ned igjen, man svever i langsomme svev, og de har ikke lyst til å gjøre noe annet resten av dagen.

Når man er død, ser man alt og hører alt, for bare når man er død, vet man hvor herlig det er å leve.

Han forstår at den som leser bøker, ønsker seg et annet liv. Den som leser bøker, er enten en tulling med medaljer eller en kvinne på sykkel med fortvilet ansikt. Den som leser bøker, lengter etter noe annet, noe mer, noe større, noe livet selv ikke kan gi.

Lykken hennes er også hans, og hun kan se det, moren ser alt, og det er så godt at det nesten gjør vondt, for sånn er det når du elsker noen.

Han skulle så ønske at faren sa noe, hva som helst, bare noe annet enn denne stillheten som ikke kan brukes til noe

Hit har de blitt sendt, verste barna fra hele Rogaland fylke, pøblene, bråkmakerne idiotenr, hit har de kommet for å bli gagns mennesker, her skal de være, her skal de no, for alle andre steder er de gitt opp

Og han vil være snill og god mot henne, for hun er ikke som moren hans hjemme, hun ser ikke gjennom ham, hun ser ham bare som han er

Han forteller om skolen, om internatet og rommet med duken og gardinene, selv om faren jo har stått der med kofferten og sikkert har fortalt om hvordan rommet ser ut. Han skriver at alt står bra til, maten er god, lærerne er snille. Det blir et ganske kort brev, for det er ikke så mye å skrive når du ikke kan skrive om jentene fra Jæren