Bokelskere.no

Huden suger seg fast i dagen. Tankene flytter ut fra søvnen. Dagtanker har flyttet inn. De som har ventet på kjøkkenet gjennom natten. Alt eksisterer på alvor. Nå kommer det. Tankene vrir seg innover. Utenfra og inn, deretter innenfra og ut. Nå er hun på plass. Omtrent der hun var i går, bare litt lenger fram i køen. Køen til døden. Den er lur. Den merkes knapt. Disse millimeterskrittene. Hun tenker seg at vi alle står der usynlig i trengsel mens vi lever vårt liv ved siden av fullt synlig. Alle vi gjennomsiktige i dødskøen kaster skygger. Men selv lever vi ved siden av, bakenfor og foran skyggen. Skyggen er døden, den eksisterer, men angår oss ikke. Tiden tikker stumt inni oss. Holder seg for seg selv. Stiger bare fram fra køen i dødsøyeblikket. Klemmer til og mørklegger hjertet.

Det går ikke an å være modig hvis man ikke er redd. Det går ikke an å være redd hvis man ikke er modig.

Å dø er å trekke inn klørne. Etter å ha skrevet i sanden.

Den beste måten å forutsi framtiden på, er å skape den.

André pleier ikke å gi penger fordi han tror at mannen ikke har til mat. Det har han kanskje ikke, men det er for abstrakt for velferds-André. Han gir penger fordi han tror at mannen fryser. Fordi han står der time etter time og fryser. Han gir penger fordi han tror alternativet er dårligere. Fordi et menneske viser at han fryser, viser sin armod, viser at han er avhengig av andre. Og fordi han har reist fra landet sitt der han ikke er velkommen, til et annet land der han heller ikke er velkommen. Fordi han bærer på en drøm om et hjem som ikke er i nærheten av å gå i oppfyllelse.

Bortenfor statistikken. Bortenfor fellesskap og ensomhet. Rød og grønn mann i kjærlighetslivet. Børsen som synker og stiger. Katastrofer som flammer opp og forsvinner igjen. På et punkt. Men samtidig på alle punkter, der bor vi alle. Deler hverandres tanker. Tar imot og sender videre.

Nå begynner det. I går er historie. Mennesker har bosatt seg overalt. Kommet fugleveien lenge før flyene var påtenkt. Nå ser vi Sverige. Nå ser vi Stockholm. Det snør lett og er i slutten av oktober. Stockholm, den byen i verden der det finnes flest alenehusholdninger. Femtini prosent. Å leve alene er også en vandring blant andre. Å leve i par er også å være alene. Å være voksen er også å være barn. Lengst inne bor den lille i den store og omvendt.

Men så lenge man holder ut med seg selv, liker de fleste selskap. Å dele jorden med ni millioner arter. Å holde motet oppe og gi seg iblant.

Som voksen kan man gjøre hva man vil. Men det vil man ikke alltid.

Går han nå, kommer han til å våkne i morgen med følelsen av å ha stukket av. Den som stikker av, overlever. Den som blir værende, lever.