Bokelskere.no

"(...) Det er greit nok å tenke seg om, men det er vanskelig å vite hvilket sekund som er det mest spesielle i et helt liv av sekunder. Ofte er det slik at du innser hvor dyrebart et sekund var, først idet det er for sent fordi øyeblikket er over. Vi innser slikt for sent."

I de øyeblikkene da livet er på sitt verste, er det to ting man kan gjøre: 1) bryte sammen, miste håpet og nekte å fortsette, legge seg ned på magen og slå og sparke, eller 2) le.

Det var den andre tingen jeg avskydde med barn: De sa alltid nøyaktig de tingene du allerede visste, aldri ville innrømme, og definitivt aldri ville ønske å høre.

De menneskene jeg levde for, visste ikke engang at jeg eksisterte, og jeg hadde ikke satt pris på at de som levde for meg, eksisterte.

Vi fikk legge fra oss skolearbeidet den formiddagen, og fikk beskjed om å stille oss i kø ved døren og legge en finger over leppene. Det å legge fingeren over leppene hadde ofte ikke den virkningen lærerne håpet på, ettersom fingeren var en finger, og ikke noen glidelås, og dermed ikke kunne stanse talestrømmen fullstendig, og dessuten og enda viktigere: Det var vår egen finger, som vi kunne fjerne når som helst.

"Jeg skulle ønske du ville latt oss holde et selskap for deg", sa hun med lengsel i stemmen. "Det er ikke hver dag veslejenta mi er tjueén".
"Jo, faktisk", sa jeg søvndrukken. "Jeg har trehundre og sekstifire dager til å være tjueén på, så vi har masser av tid på å feire".

Vi blir alle borte en gang iblant, noen ganger fordi vi velger det, andre ganger på grunn av krefter utenfor vår kontroll. Når vi finner ut hva sjelen trenger å lære, kommer stien til syne av seg selv noen ganger ser vi veien ut, men vandrer lenger og dypere uten å ville det; frykt, sinne eller sorg holder oss fra å komme tilbake. Noen ganger foretrekker vi å være savnet og bortkomne, noen ganger er det enklere. Noen ganger finner vi våre gen vei ut. Men uansett blir vi alltid funnet.