Bokelskere.no

….»han gjorde som medisinane. Først kurerte han oss, så kom biverknadene, og no har vi det mykje verre enn før.»

If she hadn't in some way filled the void he left she would have fallen into it and died.

I discovered that I had a space inside me that could swallow up every feeling in a very short time.

Maybe at that moment something somewhere in my body broke, maybe that's where I could locate the end of my childhood.

I slipped away, and am still slipping away, withing these lines that are intended to give me a story, while in fact I am nothing, nothing of my own, nothing that has really begun or really been brought to completion: only a tangled knot.

Alt – Napoli, det blå lyset ein kald dag i februar, dei orda – har stått stille. Eg derimot har glidd bort, og held fram med å gli ustøtt også no, inne i desse linjene som ønsker å gi meg ei historie, mens eg faktisk er ingenting, ingenting av mitt, ingenting som verkeleg har begynt, eller som verkeleg har fått ei avslutning – berre ein stor floke som ingen, heller ikkje den som i denne augeblinken sit og skriv, veit om inneheld den rette tråden til ei forteljing, eller berre er ei flokete smerte, utan forsoning.