Bokelskere.no

Jeg skal ikke høre stemmen hennes lenger. Det var hun, og ordene hennes, hendene, bevegelsene, måten hun lo og gikk på, som forente kvinnen jeg er, med barnet jeg har vært. Jeg har mistet den siste forbindelsen til verdenen jeg kommer fra.

Mor, som var født inn i et undertrykt miljø hun ville ut av, måtte bli historie for at jeg skulle føle meg mindre alene og tilgjort i ordenes og ideenes dominerende verden, som jeg, etter hennes ønske, trådte inn i.

Igjen snakket vi til hverandre i den særegne tonen preget av irritasjon og evig bebreidelse som alltid, feilaktig, ga inntrykk av at vi kranglet, og som jeg vil kunne gjenkjenne mellom mødre og døtre på et hvilket som helst språk.

Men jeg skriver ikke om henne, jeg føler heller at jeg lever sammen med henne i en tid, på steder der hun er i live.

For mitt vedkommende har ikke mor noen historie. Hun har alltid vært der.

..., og ingenting var vakrere enn kunnskap. Bøker var de eneste gjenstandene hun behandlet varsomt. Hun vasket hendene før hun tok på dem.