Bokelskere.no

Det var aldri godt å vite hvordan Jack ville reagere på dårlige nyheter. Som regel var han en like god moralsk støtte som en gummikrykke for en som har brukket benet

Medisinsk kommentar:

Det mest uforglemmelige eksempel på demens som jeg kjenner til er pasienten som glemte å skru av gasskomfyren sin slik at det oppsto en brann hjemme hos henne, som heldigvis ble slukket fordi det strømmet vann ned gjennom taket fra en kran hun hadde glemt å skru igjen på badet.

Uten å ha noen ved min side gjennom denne labyrinten, uten en medreisende som virkelig forstår mitt behov for å ha et egenverd, hvordan vil jeg da kunne holde ut resten av ferden inn i det ukjente?

I dag lengter jeg etter forståelse, en øm berøring og en helbredende latter.

Hvis jeg ikke er en kvinne lenger, hvorfor føler jeg meg da fremdeles som det? Hvis jeg ikke lenger er verd å bli omfavnet, hvorfor tørster jeg da etter det? Hvis jeg ikke lenger er følsom, hvorfor blir jeg beveget av rørende sangtekster?

Det er som om hvert eneste molekyl i meg skriker ut at jeg i høy grad eksisterer, og at noen må sette pris på det!

Selv om jeg ikke har sett snø på flere tiår kan jeg kjenne smaken av snøfnugg på tungen. Jeg kan oppleve den totale stillheten i en snødekket verden.

Ja, til og med smerten i de frosne fingrene mine når jeg varmet dem etter å ha gått til pianolærerinnen min, er blitt et bittersøtt minne.

Etter hvert som jeg mister grepet på nåtiden, finner jeg større og større trøst i minnene fra fortiden.

Barndomsminner er så skarpe at jeg faktisk kan kjenne lukten av det lille biblioteket hvor jeg tilbrakte så mange timer da jeg var barn.

En blanding av løvtregulv, marmor, gamle bokhyller og den mugne lukten av gamle bøker ga til sammen den gamle bygningen den samme fredelige, beroligende stillheten som i en kirke.

I et forsøk på å gjøre et godt inntrykk betrodde jeg ham at jeg med store vanskeligheter hadde lært meg trafikklysene og skiltene på nytt (...) Alt dette fantes et sted i bakhodet, men jeg måtte bevisst gjenkalle det i erindringen (...)

Dr. T. satt taus et øyeblikk og stirret på meg. Så rensket han stemmen og roste meg for min iherdighet og mine selvhjelpsmetoder (...)

*Men så, da jeg skulle gå ut av kontoret, gikk jeg i gal retning og gikk rett inn i et skap istedenfor å komme ut til kontorsøsteren."

Jeg følte det som om jeg var på tur inn i drømmeland. Jeg prøvde å bløffe meg gjennom småpratingen med den unge fremmede (...) Den unge mannen nikket og sa at han skulle i et intervju i forbindelse med en jobb han hadde søkt som bud eller kurèr der. Kunne jeg hjelpe ham?

Jeg kastet inn håndkleet og smilte resignert til ham. "Du må tilgi meg. Jeg vet at jeg kjenner deg, men jeg har en dårlig dag. Jeg er rett og slett ikke i stand til å huske hva du heter (...)"

"Nå forstår jeg ikke," mumlet han. "Navnet ditt?" Jeg skalv ikke i stemmen. "Diana, jeg er din fetter, Rich," sa han sakte.