Bokelskere.no

– Hva med «hjertets trær faller om», sa jeg. Og så noe som rimer på «om»?
– Brum! sa Frode. «Hjertets bjørn sier brum».

Det er litt med døden som med forholdet til Gud, bare omvendt: intellektuelt sett forstår jeg at Gud og det guddommelige ikke finnes, men jeg tror likevel at det gjør det. Med andre ord: jeg tror at jeg ikke skal dø, og at Gud finnes, samtidig som jeg vet at det motsatte er tilfellet
Hva er det å vite?
Hva er det å tro?

Tankene behøvde ikke å være sanne, ikke engang sannsynlige, for å begeistre ham. Det holdt at de var nye. Men hva om tankene oppførte seg på samme måte? noe ble tenkt, og når det først var tenkt, ble det tenkt igjen og igjen, overalt, og etter noen generasjoner var tankene så innetenkte og vanebelagte at det de bar på, var som en slags naturlover.

Kunnskapen var den samme, men anstrengelsen økte dens verdi.
Var det ikke sånn?
Eller var det bare nok en åttitallstanke? Da motstand var et kvalitetstegn? Støy i musikken, uleselighet i litteraturen?

Jeg måtte egentlig pisse, men prioriterte å komme meg ut av huset. Likte heller ikke å pisse ved siden av de nye kollegene. Kunne så klart tatt en bås, men da ville bare folk tro at jeg ikke klarte å pisse sammen med andre. Man kan si mye om meg, men nevrotisk vil jeg ikke ha på meg å være.

Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?
Vi lukker øynene for det.
Vi er litt som den fulle mannen som en sein kveld står og stirrer mot den opplyste bakken under lyktestolpen da noen forbipasserende stanser opp og spør om han leter etter noe. Han nikker, han leter etter nøkkelen sin. De forbipasserende hjelper ham å lete, men nøkkelen er åpenbart ikke der, og de spør ham om han er sikker på at han mistet den akkurat her. Nei da, sier den fulle mannen, jeg mistet den der borte – og han peker inn i mørket – men der vil jeg jo aldri finne den, så jeg leter heller her i lyset.