Bokelskere.no

Alltid når jeg skulle være glad måtte jeg glemme mor og far. Be hjertet om å roe seg bak ribbeina, ikke vri deg sånn, hjerte!

Mor, jeg dikter deg opp med ord.

Et barn kan måtte ta et oppgjør med sine foreldre for å finne sin egen vilje og vei og om foreldrene tåler det, kan de få et mer likeverdig forhold etterpå fordi alle i kampens hete har vist seg nakne og sårbare og fordi alt komplisert og ambivalent er forsøkt satt ord på, som det aldri bar blitt gjort mellom mor og meg.

Har ikke foreldre en forpliktelse livet ut som barnet ikke har? Ifølge Bibelen er det omvendt, er det barna som skal hedre sin mor og sin far for å få leve lenge i landet, men Bibelen er skrevet av foreldre for å holde avkommet på plass.

Og fordi hun var moren min, var det ubehagelige hun sa alltid mer ubehagelig enn om en annen hadde sagt det.

Jeg har aldri snakket åpent med henne. Så taleføre vi begge var på hver vår måte, snakket vi aldri åpent. En gang hadde jeg en slags familiefølelse for henne, men den var uærlig og er for lengst forvitret. Det er den hun var den gangen hun fremdeles hadde kontakt med smerten sin, som interesserer meg, som jeg arbeider med å frigjøre meg fra, et arbeid som antagelig ikke kan sluttføres [...]

Kanskje er slaget blodigere og mer brutalt jo mindre brukelig moren er, så barna må slåss iherdig om den lille gunsten hun har å gi og mange mødre liker kampen og den nesegruse hengivenheten den avføder hos enkelte av avkommet og nærer seg på uttrykkene for deres lengsel etter hennes varme og oppmerksomhet og innbiller seg at de er bevis på hennes dugelighet som mor og menneske og sørger derfor, bevisst eller ubevisst, for å stimulere kampen og dra den i langdrag og barna ser det ikke men vil bare ha mer av mor slik Ruth etter at jeg var tilbake i landet ville ha, innbiller jeg meg, mer av mor enn før, har vunnet mor og vil beholde det hun har vunnet, ikke dele. Jeg dikter Ruth opp, det er det uhyggelige, og Ruth dikter meg opp, og begge diktet opp mor.

Mor kvapp som om hun våknet av en trist drøm og tok ansiktet på seg, få se, sa hun, jeg ga henne tegningen og hun så fornøyd ut, satte fingeren på katten og spurte hva det var. En katt, sa jeg, jeg ønsket meg en katt. Mor sa at når jeg tegnet en katt kunne læreren tro at vi hadde en og det var å lyve, jeg sa det kunne være en katt på besøk, hun ga meg viskelæret og jeg visket katten ut. Sånn, sa mor, slukket lyset og gikk.

Det fantes så mange hemmeligheter i det gule huset, det merket jeg jo, det merket mor, men vi kneppet øynene våre igjen, for vi kunne ikke håndtere det vi ville se hvis vi turte å se, for hvis det ble sett og satt ord på, ville bobler sprekke og vi visste ikke hva som ville renne ut , mest sannsynlig noe som ville ødelegge vegg-til-vegg-teppet og noen måtte sette seg ned på knærne for å tørke det opp

Det hadde jeg glemt eller fortrengt eller ikke turt å forstå