Bokelskere.no

Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å glemme sitt eget.

Det er så mange som blir presentert og straks mister navnet sitt. De kommer om søndagene. De skriker spørsmål for de aldri kan lære at en ikke er døv. De prøver å snakke så enkelt og greit som mulig for at en skal forstå hva det dreier seg om. De sier god natt og går hjem til seg selv og spiller og danser og synger helt til neste morgen. De er slektninger.

Til og med en hemul må være klar over at en snusmumrik avskyr oppslag, alt som minner om privat område og adgang forbudt og avgrenset og innestengt og utestengt - hvis du interesserer deg det ringeste for en snusmumrik, så vet du at oppslag er det eneste som kan gjøre ham rasende og sårbar og utlevert!

I årenes løp hadde mange ting samlet seg på Onkelsullikens gulv. Det er så mye en ikke bryr seg med å ta opp og så mange grunner til ikke å ta det opp. Disse gjenstandene lå strødd rundt som øyer, et arkipelag av det unødvendige og det tapte, han skrittet over dem og rundt dem av gammel vane og de gav de daglige vandringene gjennom rommet en viss spenning og samtidig en følelse av det gjentatte og bestående.

Det som er så koselig med deg, sa hemulen fortrolig, er at du sier så lite. Alle tror du er forferdelig klok, fordi du ikke sier noe. En får lyst til å snakke om båter.

Snusmumrikken labbet av gårde rolig og jevnt, skogen lukket seg om ham og det begynte å regne. Regnet falt på den grønne hatten og på regnfrakken som også var grønn, det hvisket og dryppet overalt og skogen gjemte ham i en mild og utsøkt ensomhet

Alt Snusmumriken sa lød klokt og riktig, og etterpå, når du var alene igjen, skjønte du ikke hva han hadde ment, og det var så flaut å gå tilbake og spørre.

En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig.

... jeg skal holde opp med å gjøre rent, jeg gjør alt for ofte rent, jeg er pedantisk...jeg skal bli noe helt annet enn en filifjonke. Dette tenkte Filifjonka, bønnfallende og håpløst...

Da Filifjonka hadde vasket opp tekoppen sin, tok hun sølvvasen opp av kofferten og la ned en av porselen i stedet. Hun tente taklampen for regnet hadde med seg en tidlig skumring.

Hva gikk det av meg, tenkte Filifjonka.Den lampeskjermen der er jo ikke en gang rød. Den er litt brunaktig. Men jeg reiser nå allikevel.