Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Øystein Eikeland hadde et enkelt liv. Han stod opp. Eller ikke.
He's a humiliated man, and when that humiliation cuts deeply enough it can make anyone capable of killing.
Hun strøk en hånd over de merkelig lyse krøllene.
«Hvem skulle trodd at en svarthåra vestlandsjente og en rødhåra totning skulle få en fjording,» hadde bestemoren til Bjørn sagt da de hadde besøkt henne på sykehjemmet på Skreia og vist frem Gert. Så fant barnets blikk sin mors, og Katrine smilte. Smilte, strøk og nynnet lavt helt til barnets øyne gled igjen. Først da grøsset hun. Fordi blikket hadde vært som en annen person som hadde sett på henne fra andre siden av døden.
Nei, hun hatet ikke seg selv. Det ville være å overdrive. Hun tenkte bare av og til at Bjørn var for god for henne. Ikke for god som i for attraktiv, men for snill som i irriterende snill. At de begge kunne ha hatt et litt bedre liv om han hadde valgt en som seg selv, en stabil, blid, jordnær, snill, litt rund budeie fra Østre Toten.
«Je ser det står at vi har gjort en deal», sa Bjørn. «Drap mot voldtekt. OK, itte vanlig, men det skjer jo».
«Det skjer ikke at det står i avisa om det», sa Harry. «Og i hvert fall ikke før bjørnen er skutt».
«Du mener at den itte er skutt?»
«Gjør du en byttehandel med djevelen, bør du spørre deg hvorfor djevelen synes det er en god handel».
«Men du sa at du elsket henne. Og da du dro tilbake til Oslo for andre gang, var det på grunn av henne, ikke meg.»
«Det var på grunn av Oleg, han hadde havnet i trøbbel. Men ja, jeg har alltid elsket Rakel.»
«Selv når hun ikke ville ha deg?»
«Særlig når hun ikke ville ha meg. Det er sånn vi mennesker synes å være skrudd sammen. Eller hva?»
Alle de nytteløse hva-om-ene. Alle de selvpiskende jeg-burde-jo-ha-ene. Men også det andre, det patetiske håpet mennesker klamrer seg til om at det skal finnes et sted hvor de som elsker, de som har Old Tjikkos røtter, skal møtes igjen, fordi tanken på at det ikke er slik, ikke er til å holde ut.