Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hvor godt kan vi overhodet kjenne andre mennesker? Kanskje vil de alltid være fulle av hemmeligheter, mange små og noen store, og sannsynligvis hører det med. I alle mennesker. I all kjærlighet.
Vi kan snakke om ganske mye, og når jeg ikke er i humør til å snakke, sånn som i dag, kan vi også tie om ganske mye.
Jeg har alltid sett for meg kjærligheten som en plante. Man må pleie den, man må beskytte den, fremfor alt når den er ung og ikke har slått dype røtter, ellers visner den og tørker ut. Man må gi den hva den trenger for å trives. Det hender den kan friskne til på egen hånd, og da vokser den på de mest umulige steder og trosser all motstand.
De er mørkebrune, nesten svarte, og svært, svært store. Det er de største jeg noen gang har sett. Og likevel røper de ingenting om ham. For når han ser på meg, fortaper jeg meg i øynene hans. De er så store, og det er så mye ro i dem at jeg aldri klarer fokusere på noe, samme hvor mye jeg prøver. Det kjennes litegrann som å ligge på en eng og stirre lenge opp i en dypsvart nattehimmel full av blinkende stjerner.