Bokelskere.no

Menneskets tale er som en sprukket kjel: de melodier vi lokker frem av den, duger så vidt til en bjørnedans, når vi ville røre stjernene til tårer.

En kvinne som hadde pålagt seg selv så store offer, kunne vel unne seg noen små gleder. Hun kjøpte seg en gotisk bedeskammel [...]

Jeg har religion, min egen, jeg er mer religiøs enn alle prestene til sammen med sine narrestreker og sitt gjøgl! Jeg tror på Gud. Jeg tror på det høyeste vesen, på en skaper, hvem han enn kan være, det bryr jeg meg ikke om, som har satt oss i denne verden for å oppfylle våre plikter som borgere og familiefedre; men jeg føler ikke trang til å gå i kirker og kysse sølvplater og meske en haug med narrefanter som lever meget bedre enn vi! For Gud kan man tilbe like godt i skogen eller i ute på marken eller, som folk gjorde i oldtiden, ved å betrakte himmelhvelvingen. Min Gud det er Sokrate's, Franklin's, Voltaire's og Beranger's Gud! [..] Derfor går jeg ikke med på en Gud som spaserer i haven med stokken i hånden, som anbringer vennene sine i buken på en hvalfisk, som dør med et skrik og gjenoppstår tre dager etter: alt det er meningsløst i seg selv og strider forresten mot naturens lover; det beviser, i forbigående bemerket, at prestene alltid har vært nedsunket i den sorteste uvitenhet, og at de prøver å trekke folk ned i den.

(Apotekeren Homais)

[...] Hun var lite medfølende og lite tilgjengelig for andres sorger; i det lignet hun de fleste bondefødte, som alltid beholder noe av arbeidsnevenes hårdhudethet i sinnet.

Når hun trakterte den gamle kassen på det viset [...] kunne man, hvis vinduet var oppe, høre henne fra den andre enden av landsbyen, og rettskriveren ble ofte stående og lytte med papirarket i hånden, når han kom gående forbi ute på veien, barhodet og i tøfler.

For henne var livet kaldt som et mørkeloft med luker mot nord; og i mørket spant kjedsomheten likesom en edderkopp sitt spinn i alle hjertets gjemmer.