Bokelskere.no

Det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn det at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.

Verden der ute vare hard, nådeløs mot de svake, den holdt nesten aldri hva den lovet, og kjærligheten var det eneste man ennå, kanskje, kunne tro på.

...det er studietiden som er den eneste lykkelige tiden, de eneste årene da fremtiden ser ut til å være åpen, da alt virker mulig, voksenlivet deretter, og yrkeslivet, er bare en langsom , progressiv nedsynking i gjørme, og det er sikkert derfor at ungdomsvenner, vennskap man knytter i studentdagene og som i bunn og grunn er de eneste virklige vennskap, aldri overlever inn i voksenlivet, man unngår å se igjen ungdomsvennene sine for å slippe å bløi konfortert med øyenvitnene til ens skuffende forventninger og de synlige bevisene på at man har latt seg knuse.

Jeg var inne i en natt uten ende, likevel var det noe helt på bunnen av meg som besto, noe mye mindre enn et håp, la oss si en uvisshet. Man kunne også si at når spillet er tapt, når man har spilt ut sitt siste kort, da blir det igjen hos enkelte - ikke hos alle - en tanke om at et eller annet oppe i himmelen skal ta over og bestemme vilkårlig at nye kort skal deles ut, terningene skal kastes på nytt, og dette selv om man aldri på noe punkt i livet har merket noe til noen inngripen eller nærvær av noen som helst guddom, selv når man er klar over at man ikke spesielt har gjort seg fortjent til en vennligsinnet guddoms inngripen, og til og med, når man tar i betraktning alle synder og feiltrinn ens liv består av og innser at man fortjener det mindre enn noen annen.

Verden der ute var hard, nådeløs mot de svake, den holdt nesten aldri hva den lovet, og kjærligheten var det eneste man ennå, kanskje, kunne tro på.

Ett menneske mangler og alt er dødt, verden er død og man er selv død, [...]

[...] det er studietiden som er den eneste lykkelige tiden, de eneste årene da fremtiden ser ut til å være åpen, da alt virker mulig, voksenlivet deretter, og yrkeslivet, er bare en langsom, progressiv nedsynkning i gjørme, [...]

Det er av det onde at elskende snakker samme språk, det er ikke bra at de virkelig kan forstå hverandre, at de kan utveksle meninger med ord, for ordene er ikke til for å skape kjærlighet, men splid og hat, ordene skaper splittelse mens de blir uttalt, [...]

"Livet mitt etter dette gikk sin gang uten store begivenheter - bortsett fra Yuzu, som jeg har fortalt om - så sto jeg her alene, mer ensom enn jeg noen gang før hadde vært, riktignok hadde jeg hummusen, som passet til enslige forlystelser, men julefeiringen var det verre med, da skulle det ha vært skalldyrfat, men det er jo noe som må deles, et skalldyrfat i ensomhet er en ekstrem opplevelse, så tvers igjennom nitrist at ikke engang Francoise Sagan ville ha klart å beskrive det".

Før eller senere ville jeg bli nødt til å dra tilbake til Paris, om ikke annet så for jobbens skyld, jobben i Landbruksdepartementet var jeg praktisk talt like drittlei av som jeg var av den japanske dama jeg var sammen med, jeg var rett og slett ganske langt nede, folk tar livet av seg for mindre