Bokelskere.no

Feeden. Elven av oppdateringer, likes og kommentarer som fosser og flyter under broene, der venner, kjente og ukjente, bøyer seg ut over rekkverket og stille iakttar, eller føyer nytt til det gamle fra i går. Jeg ler og slår etter usynlige ballonger i luften, fordi også jeg er usynlig, en hemmelig menneskelig kraft som virker i den fiktive landsbyen der de fleste er opptatt av å vise seg nakne uten å være klar over det selv.

Etter hvert forstår jeg at en del av medlemsmassen på Facebook er samlere. At det ligger en slags prestisje i å ha mange "venner" her inne.

Mann eller kvinne, ung, gammel, homo som hetero, vi strekker frem hendene våre mot hverandre, vi griper om den annens hånd, legger eget kjøtt mot den andres, kjent eller ukjent, det spiller ingen rolle, det første vi gjør når vi møter hverandre er å beføle nestens hud, samt å registrere den andre håndens fuktighet, fasthet og muskelens styrke, for derved å gjøre oss antakelser og forestillinger om den andre personens psyke.

Jeg får øye på en tredje bibliotekar. Hun befinner seg midtveis mellom K og L, der har hun satt seg fore å rydde litt i hyllene. En herlig jobb, forekommer det meg. I går kveld, kanskje etter en film på tv, slår tanken plutselig ned i henne: I morgen tar jeg for meg hyllene i grenselandet mellom K og L. Dagen etter setter hun denne sin avgjørelse ut i livet. Gjør ideen om til virkelighet. Jeg tror mennesker med jobber som dette bare skjelden plager seg selv med spørsmål om meningen med det hele.

Hvorfor har jeg ikke funnet på dette før? For flere år siden? Hele byen er full av venteværelser, og er det ikke slik at vi alle venter på noe eller noen? At noko må skje, for eksempel. At ein draum skal gå i oppfylling. At nokon skal komme?

Viktig, det. Å aldri glemme det faktum at man er født i et land og i en tidsepoke så fylt av velstand, hell og lykke at enhver klage fremstår som en kosmisk dødssynd. En uhyrlighet.

Man snakker så nedsettende om smalltalk og overfladiskheten i hverdagen, men jeg vet ikke. Hva er det som er så storslagent ved den lange samtalen mellom to ikke likeverdige parter? Over et måltid der den ene styrer alt med vant og sikker hånd, mens den andre bare skal sitte der og ta imot? (Men spis, da!) Nei, da heller et heisan, heisan, mens man haster forbi på vei til eller fra postkassen. Kort enighet i porten: Man har fått nok nedbør for en tid. Eller oppgitt over søppelkassen: All den plasten! Det er annerledes med den lange, uforutsigbare samtalen over den hvite duken. Den som kan strekke seg ut over timer, og føre en inn i tematiske avgrunner og bakevjer.

S. Linde er ikke en person av det slaget man som mann forlyster seg i halvsøvnens fantasier. Hun er mer av typen "spasertur etter kirkekaffen", der jeg halvkvalt av lykke snubler rundt på stien mens jeg usammenhengende legger ut om mine følelser for henne, samt redegjør for mitt nye sildesteng som jeg med væreierens velsignelse har bestilt fra Bergen.

Når man sitter på et venteværelse, da venter man alene. Man finner frem til sin indre indianer, og så sitter man der og ser inn i de imaginære flammene, helt til medisinmannen gir seg til kjenne.

Forværelsesdamen virker vennlig nok. Litt budeie, med innslag av NAV-ansatt med samvittigheten i behold.