Bokelskere.no

Metan er sjeldnere i atmosfæren enn CO2. Mens det er 400 ppm CO2 der ute, er det altså bare 1,8 ppm CH4. Dette "bare" er likevel nok til at metan bidrar til omtrent en fjerdedel av dagens drivhusgasseffekt, mot 50% fra CO2. Det skyldes at oppvarmingseffekten av et metanmolekyl er hele 25 ganger større enn for et CO2 molekyl. Fordelen med metangass er at den har kort levetid i atmosfæren, bare 8-10 år, mens CO2 varer vesentlig lenger. En del vil taes opp i havet i løpet av noen titalls år, men en betydelig andel vil forbli i atmosfæren i lang tid. Det er derfor vanlig å sette 100 år som gjennomsnittlig oppholdstid for CO2 i atmosfæren.
Totalregnskapet for metan er omtrent slik: 270 millioner tonn (naturlige utslipp) pluss 330 millioner tonn (menneskeskapte utslipp) minus 580 millioner tonn (nedbryting i atmosfære og jord) er lik 20 millioner tonn årlig tilførsel. Selv om utslipp og opptak er usikre, sitter vi med fasiten på nettobalansen i form av de kontinuerlige målingene fra en lang rekke målestasjoner verden over. Dette er stort sett de samme målestasjonene som overvåker CO2, og bildet er altså det samme: For både CO2 og CH4 peker kurvene til værs.

Ellers nyter Norge selvsagt godt av avtalens forutsetninger om at hver nasjon bare skal svare for sine innenlands kutt. Dermed kan Norge bidra til å fylle sitt mål ved å elektrifisere norsk sokkel, en elektrifisering som gjør at vi fortsatt kan produsere og eksportere olje som så må posteres andre lands klimabudsjett.

I 2012 ble det politiske Norge (med unntak av Frp) enige om at Norge skulle være karbonnøytralt i 2050. I 2020 skulle vi ha kuttet utslippene våre med 30 prosent (med 1990 som referansepunkt). [...] Norske utslipp har da også økt med 24 prosent siden 1990. I samme periode har Danmark redusert sine utslipp med 45 prosent, Sverige med 27 prosent, Tyskland med 31 prosent og England med hele 53 prosent. En del av forklaringen er at det er lettere å redusere utslipp fra en kullbasert energiforsyning enn en som er vannbasert, men likevel: Det er ikke sikkert vi har så mye å være stolt av på dette området når det kommer til stykket.

Først og fremst peker Norhaus på en riktig og viktig erkjennelse, som også i min argumentasjon er et hovedpoeng: Han bidro til etableringen av begrepet om en økologisk økonomi, og det er nettop noe slikt vi trenger nå. Her speilvendes det gamle premisset om å ta hensyn til økologi bare i den grad økonomien blir skadelidende. Istedenfor settes økologiske pronsipper og planetens helse først. Ansporet av konklusjonen i FNs "Global Sustainable Development Report" konkluderer også professor i økologisk økonomi, Ove Jakobsen, som følger:
Forskerne som står bak FN-dokumentet, stiller spørsmål om hvorfor politikere og økonomer forventer at markedet på en eller annen mirakuløs måte skal styre verden vekk fra en katastrofe, når det blir mer og mer tydelig at et vekstbasert konkurransemarked ikke er løsningen, det er problemet. Når løsninger på miljø- og samfunnsproblemer knyttes opp mot markedsøkonomiens verktøykasse, kan det være et skalkesjul for en grønn økonomi som fortsatt jager etter økt profitt og vekst i produksjon og forbruk

Den karrikerte Homo oeconomicus, levendegjort som den kyniske Gordon Gekko i filmen Wall Street, finnes nok kanskje fortsatt, men hans holdninger er i dag heldigvis på vikende front i forretningslivet.

I 2006 ba daværende statsminister Gordon Brown den britiske økonomen Nicolas Stern sette opp et overslag over potensielle kostnader ved klimaendringer og naturødeleggelser. Det resulterte i den mye omtalte Sternrapporten, som konkluderte med at kostnaden for en fem graders middeltemperaturøkning fram til år 2100 ville bli på mellom 5 og 20 prosent av det globale brutto nasjonalprodukt, mens det bare ville koste én prosent av verdens samlede nasjonalprodukt fram til 2050 å bremse utslippene av drivhusgasser - gitt at man startet i tide. Både premisset om fem grader (som er urealistisk) og en del andre forutsetninger i rapporten medførte at Stern høstet kritikk, men erkjennelsen av at kostnadene ved ikke å foreta seg noe, sannsynligvis langt vil overstige kostnadene ved tiltak som faktisk virker, har langt på veg blitt akseptert i dag.

Det vekst optimistiske argumentet om at vi får det stadig bedre er nok sant for store deler av verdens befolkning. Argumentet baserer seg imidlertid på noen problematiske forutsetninger, som at mennesket er alle tings mål og mening. Denne forutsetningen er verdt å utfordre... For de aller fleste andre livsformer på planeten har veksten - vår vekst - snarere gjort tilværelsen verre.

Verden går ikke under, menneskeheten dør ikke ut, men vi går harde tider i møte. Det finnes ingen quick fixes, og vi kan ikke vokse oss ut av problemene.