Bokelskere.no

Jeg pleier å handle det samme som andre handler, det er fint å spise koketorsk til middag når damen foran i køen også skal ha koketorsk.

Men jeg får denne følelsen av at hver og en av oss er helt ubetydelig i den store sammenhengen, jeg kunne vært en kineser på stranda, og egentlig er vi alle kinesere, eller var det sosialdemokrater.

«Nå får jeg jo mer tid til å være sammen med deg,» sa jeg. «Men jeg er jo på jobben,» sa Epsilon. «Ja, men i tankene,» sa jeg. Epsilon strøk meg over kinnet. «Jeg er verdens beste kone,» sa jeg.

Det var synd at treffene med noen av de andre husmødrene i blokka var på tirsdager, for det var den ene dagen i uka jeg var i dårlig humør. Jeg vet ikke hvorfor, men tirsdag er ifølge Epsilon krigsguden Ty sin dag, og selv er jeg trolig pasifist, kanskje hadde det noe med det å gjøre.

Men så forsvinner til min forskrekkelse den ene fortanna mi ut av munnen, og i natt mistet jeg en føflekk, den lå igjen på lakenet da jeg stod opp, det blir bare mindre og mindre igjen av meg. Hvor skal dette ende?

Tanna sitter fast øverst på agurken, med blodsmak i munnen stirrer jeg perpleks på dette som ser ut som et våpen til å drepe sel med. Jeg løsner tanna og prøver å putte den inn der den en gang har vokst ut, men den passer ikke lenger, det er som om den har fått smaken av storbyen og ikke kan dra tilbake til hjembygda: "Dette stedet er blitt for lite for meg."

"Morn du," sier Epsilon og June sier ingenting, men en gang viste han oss fingeren. "Det var en artig," sa Epsilon, og han prøvde ikke være ironisk, Epsilon er aldri ironisk. "Jeg har ikke sett den type hilsen før," sa han. "Det er vel noe han har lært i speideren."

En god del av livet mitt har jeg brukt på tv-en, jeg prøver å utnytte kringkastingsavgiften.

Jeg hadde kommet til ethundreogsøttisju da jeg så to utstående ører komme gående mot meg fra den andre enden av skolegården, det var ham de kalte vandrepokalen. Han gikk i parallellklassen min, og jeg visste at det var meg han siktet på, for jeg var alene i en radius på tjue meter, jeg var alltid alene i en radius på tjue meter, noen ganger mer.

Jeg kan skrive noe om meg selv uten at det høres ut som en kontakt-annonse, selv om det på en måte kanskje er det det er. Det eneste jeg kommer på er at jeg er en som heter Mathea, så jeg skriver det. Da jeg leser det fort ser jeg at det står «Ensomhet er Mathea», og jeg lurer på om Epsilon vet det.