Bokelskere.no

Er det sånn med alle foreldre? Du vokser opp, de passer på deg, er rundt deg hele tiden, vet alt om deg. Men så vet du ingenting om dem.

Jeg gikk ikke ut av bilen med det samme, men ble sittende og se meg rundt. Havna lå stille. Det var flere år siden butikken stengte. Flere år siden jeg sluttet å bruke penger. Jeg betalte stort sett med melk og egg, som vi hadde nok av hele året. Om sommeren og høsten hadde vi også ofte mais og en del grønnsaker og frukt, men denne sesongen hadde mye regnet bort. Grønnsakene og frukten vi høstet, beholdt vi alltid selv, de var dyrebare, blomstene måtte befruktes for
hånd. Det fantes fremdeles noen ville insekter som hjalp til, men bikubene hadde jeg for lengst gitt opp. De stod på låven nå, fremdeles hang den søte lukten av honning og bivoks i dem, den var svakt nærværende i hele det store rommet, og det hendte jeg gikk bort til hjørnet hvor kubene stod, trakk luften inn gjennom nesen, kjente duften fylle meg, og undret meg over hvor lenge den satt i, den lukten som var minnet om alt vi hadde mistet.

For det er virkelig sant at tiden leger sår, derfor vil naturens endringer -som egentlig ikke er endringer, men en sirkelbevegelse, hvor det samme skjer igjen og igjen - også endre et menneskes indre.

[...] det eneste som ikke forandrer seg, er det at alt skal forandres.

Bitte små hender som griper rundt våre voksne fingre, lubne never som tviholder i hendene dine når de første skrittene tas, engstelige barnehender som smyger seg inn i dine når verden truer. De holder fast, før de en dag slipper. Og så er det noen som holder fast i dem, for deres hånd har blitt den store. Slik er hendene menneskenes bånd, og den som ikke kan få oppleve å holde i et annet menneske, eller å bli holdt, lever ikke ordentlig.