Bokelskere.no

De hadde trådt inn i et liv fullt av bekymringer, for mat, for klesvask, for barnesykdommer. De samme kvinnene som trodd de aldri kom til å ligne på mødrene sine, overtok nå stafettpinnen etter dem, men med mer letthet i tilnærmingen, en slags freidighet som lesningen av Det annet kjønn og slagord som Moulinex frigjør kvinnen oppmuntret til, og i motsetning til mødrene nektet de å se noen som helst verdi i det de likevel, uten at de helt visste hvorfor, følte seg forpliktet til å gjøre.

Vi syntes ikke noe om at kroatene, kosoverne og så videre drepte hverandre som villmenn i stedet for å følge vårt eksempel. Vi følte ikke at vi tilhørte samme Europa som dem.

[...]

Det som skjedde i Rawanda, hadde vi enda mindre lyst til å sette oss inn i, det var jo umulig å forstå hvem av hutuene og tutsier som var gode og onde. Å tenke på Afrika hadde alltid vært utmattende.