Bokelskere.no

Det er ingen tvil om at kvinner har vært i et durabelig mindretall når det gjelder å markere seg innen kunst, kultur og vitenskap. Og hvorfor er det slik? Burton skisserer opp to hovedårsaker: manglende utdanning og ekteskapets begrensinger.

Når dyktige damer blir kalt for flinke piker, tar man fra dem kreden for deres egen dyktighet. Det antydes at det er din usikkerhet som fører til at du hele tida vil vise hva du er god for overfor andre - at dette dermed er selve drivkraften bak dine prestasjoner. Du reduseres til å bli en nevrotisk person med et problem

Kitty Kielland ble tildelt den samme «æren» i Jens Thiis’ store verk om norske kunstnere fra 1907: «Det er over hendes fuldkommen ufantastiske og redelige kunst et præg af tung melankoli og et helt mandigt alvor, som stemmer alvorlig. Hendes kunst er alt andet end dameaktig». Jappe Nilssen var helt enig: «Kitty Kielland har vært et rankt og staut mandfolk i sin kunst, og det er sandelig ikke den ringeste ros, man kan yde en kvindelig maler.»

I Norge ble spørsmålet om kvinners utdanning løftet fram av landets første kvinnesaksforening, Skuld, som ble dannet av de første kvinnelige studentene i Kristiania i 1883. Disse unge kvinnene møtte mye motbør på veien og ble utsatt for regelrett mobbing av både professorer, medstudenter og medienes karikaturtegnere.

I sterkt patriarkalske samfunn er litteratur blitt ansett som direkte farlig for kvinner, med mindre det da dreier seg om religiøse skrifter og lignende oppbyggelig litteratur. Kvinner er flyktige vesener - blir det hevdet - og dersom hun leser romaner, risikerer hun å forsvinne inn i fantasiens verden. Her kan hun lett miste fotfestet og glemme det som er hennes hovedoppgave i livet: familielivets plikter.
Den franske forfatteren og skofetisjisten Nicolas Retif de la Bretonne uttrykte dette eksplisitt i 1777: «Man burde forby kvinner å lære seg å skrive, ja til og med å lese. Det ville være en måte å begrense deres tanker og samle dem rundt nyttige huslige sysler, samt inspirere deres respekt for vårt kjønn.»

Virginia Woolf påpekte: «Historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen.»