Bokelskere.no

..., og jeg tenker også at dersom jeg for eksempel klarer å løpe de neste hundre meterne uten å puste, så kommer Tom og mamma og pappa til bli levende igjen og plutselig stå foran meg og takke meg fordi jeg forstod hva som skulle til og de kommer til å være imponert over at jeg fikk det til på tross av at jeg ikke kunne vite at gud har en regel som er slik at han lar folk bli levende igjen hvis deres nærmeste pårørende knekker den hemmelige koden, og koden kan være alt mulig rart, men akkurat i dag var det en spesiell hundremetersstrekning på stranden mellom Playa del Inglés og Maspalomas som skulle løpes uten å puste, og når hundremetersstrekningen er passert og Tom og mamma og pappa ikke har vist seg, tenker jeg med det samme at koden må være en annen, at jeg for eksempel befrir dem hvis jeg løper mellom det og det barnet og den og den pappaen som vasser i vannkanten foran meg, eller hvis jeg klarer å løpe femti skritt i blinde uten å krasje med noen av de andre joggerne eller folkene som hele tiden går langs stranden. Jeg har ennå ikke klart å knekke koden. Men innimellom er jeg sikker på at den fins og at det neppe er spesielt komplisert. Folk tror at gud er så smart og spesiell, men jeg tror han er som alle andre. Det er blant annet derfor jeg skriver gud med liten g. Den dagen Tom og mamma og pappa dukker opp skal jeg begynne å skrive navnet hans med stod bokstav.

Om morgenen løper jeg stranda frem og tilbake og så bader jeg og mens jeg spiser frokost på verandaen og skriver litt lover jeg meg selv at jeg skal forsøke å leve også denne dagen helt til den er over.

Jeg trodde de skulle være litt forsiktig med å omtale selvmord, men det er visst noe annet med selvmordsforsøk, var det noen som sa, og særlig når det er såpass spektakulært at det nesten blir latterlig.

Grønt. De hadde andre farger også, men det er noe med grønt, antakelig på grunn av mammas kjole. Den hun alltid har hatt, Det var på en måte da hun var mest mamma, Når hun hadde den kjolen.

Den nederlandske gudstjenesten var best. Jeg skjønte omtrent ingenting av det presten sa. Og da ble det med ett spiselig og til og med fint.

Det viser seg at det fins et blad som heter Selvmorderen som henvender seg til alle som går med tanker om å ta livet sitt. Jeg har aldri hørt om det engang, men det fins altså, og nå er redaktøren nettopp død (surprise) og så lurer de på om jeg vil ta over. Det er visst et problem de sliter med hele tiden.

Jeg oppdager at det fine med å se dystert på tilværelsen er at jeg lettere blir positivt overrasket.

Jeg er meg her og nå. Det er det eneste som er sikkert og det eneste som teller.

Før trodde jeg at folk ikke kan forandre seg. Man kan si at man skal slutte med ditt og begynne med datt og forandre seg slik og slik, og man kan love det, men det skjer ingenting, man vil i bunn og grunn alltid være den samme gamle. Trodde jeg. Nå vet jeg bedre. Når det skjer fære ting forandres man. Plutselig skriver man, flyr man rundt i verden, løper man. Man mister seg selv og finner noe helt annet.

Kjærligheten følger sine egne stier. Den bryr seg ikke om alder eller noe.