Bokelskere.no

Det er merkelig hvordan den hendelsen man husker, forbinder seg til øyeblikkene rundt, som uten det ville ha gått tapt, siden det i dem ikke finnes noe minneverdig. Det er jo de øyeblikkene vi lever livene våre i, mens det vi husker, og som er det vi bygger identiteten rundt, ofte er unntakene.

Det er det som er å skrive, å skape et rom hvor noe er mulig å si.

Det var misforholdet mellom ordene og konteksten de falt i, som var komisk, at han hadde genseren nedi buksa skapte en avstand til det han sa, og avgrunnen mellom dødens høytidelighet og livets uhøytidelighet viste seg. Denne avstanden er litterær, det er akkurat det rommet litteraturen utforsker, mellom noe som er sant og det rommet sannheten utfolder seg i.

Hatet jeg følte mot min far, som var nesten like gammelt som meg selv, var helt borte. Jeg gråt og gråt, over ham, over meg, over oss. Og romanen betydde ingenting lenger. Det jeg forstod, som jeg ikke hadde visst, var at jeg hadde skrevet den romanen til pappa. Jeg ville at han skulle se meg. Det hadde han aldri gjort. Og nå var det for sent. Han fikk aldri lese romanen, og han fikk aldri vite at jeg hadde blitt forfatter

Og det som skjer når man skriver, tror jeg, er at jeg-et, som egentlig bare er et slags grep, en slags stilling vi holder alt det erfarte i, slipper taket slik at det fremmede og de andre nærmer seg sin egen form, som litteraturen da representerer

Det var dette som var å skrive. Å miste seg selv av syne, likevel bruke seg selv, eller det i en selv som var utenfor jeg-ets kontroll.

Romanen var som et sted, og hver morgen lengtet jeg etter å komme dit igjen

Vi tror på vitenskapen og vi lever i dens verdensbilde, men selv om det r vi tror på da, beskrivelsene av den materielle virkelighetens virkemåter(...) kvalifiserer til det vi kaller en sannhet, gir det ingen svar på de ytterste spørsmål, dem vi begynner å stille som barn, og som vi i det daglige kanskje forsøker å unngå, men som hele tiden ligger der t, under alles liv, og som av og til, kanskje en kald og klar kveld om høsten når man stanser på vei fra bilen til huset og ser opp mot vrimmelen av stjerner, ikke kan unngå å bli stilt:Hva er verden? Hvor kommer den fra? Hva er meningen med livet? Hvor komme det fra? Hvem er jeg?

Kultur er et rom der verden kommer til syne på måter som alle som tilhører det, er enige i

Motsetningen mellom den uendelighet som bor i oss og vår samtidige begrensning og jordbundenhet er drivkraften for all litteratur og for all kunst, tror jeg