Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg tenker på Manuelas døtre, og det er vanskelig ikke å bli overveldet av sinne. Men jeg antar at det alltid har vært slik. Jeg antar at det alltid har vært mest beleilig å fremstille nasjoner som systematisk er blitt misbrukt av mektigere nasjoner, som ingenmannsland, som en barbarisk periferi hvis kaos og brunhet truer sivilisert fred. Bare et slikt narrativ kan rettferdiggjøre årtier med skitten krig, politisk inngripen og den alminnelige vrangforestillingen om økonomiske og militære stormakters moralske og kulturelle overlegenhet. Når jeg leser artikler som denne, synes jeg at den påståelige vissheten rundt hva som er rett og galt, godt og dårlig, er komisk. Eller ikke komisk, faktisk litt skremmende. Ikke noe av dette er nytt, selv om jeg nok pleier å forholde meg til mer spiselige versjoner av fremmedfrykt. Jeg vet ikke hva som er verst.
Mens jeg nå lytter til dem, innser jeg at det er de som forteller historien om de bortkomne barna. De har fortalt den hele tiden, igjen og igjen i baksetet på bilen over de siste tre ukene, men jeg har ikke lyttet oppmerksomt nok på dem.
Mamma kom til å begynne å tenke på oss på samme måte som hun tenkte på dem, de bortkomne barna. Hele tiden, med hele hjertet. Pappa kom til å konsentrere seg om å finne ekkoene våre, i stedet for alle de andre ekkoene han jaktet på.
I ekteskapet finnes det bare to slags pakter: pakter som én person insisterer på å ha, og pakter som den andre insisterer på å bryte.
Our mothers teach us to speak, and the world teaches us to shut up.
Stories are a way of subtracting the future from the past, the only way of finding clarity in hindsight