Bokelskere.no

...jeg ble alltid forelsket i dem som skrøt av meg.

Det er ikke riktig. At det skal være så lett for andre og så vanskelig for meg, jeg skjønner ikke hva det er, om det er en formel, en kode de andre kan, som de har kunnet siden de var små og som jeg ikke har fått med meg.

Tiden har gått forbi meg, helt stile, uten at jeg visste det, listet seg gjennom rommet mens jeg sov.

Jeg vil det ikke. Det snører seg til i halsen, jeg vil ikke bli glad av så lite, det er ikke rettferdig, at jeg skal måtte nøye meg med dette.

Jeg får ingenting igjen for å være grei, for å være skikkelig. Det er ikke sånn at hvis jeg lar være, hvis jeg holder min sti ren og ikke svarer på sånne meldinger, så vips dukker det opp en mann som er mye bedre, en som er helt riktig og som ikke har kjæreste og som setter pris på deg som den flotte dama du er, sånn som venninnene mine sa en stund. Når jeg minst venter det, kommer det til å skje, sa de, alltid når jeg minst venter det, som en belønning med sløyfe, noe jeg skal få for å ha holdt ut å være alene så lenge, en gullmedalje for lang og tro tjeneste.

En venninne sa i bursdagsmiddagen min, som en slags trøst, at jeg så bra ut, like etter sa hun at det var fint å være alene fordi man ble godt kjent med seg selv på den måten, og jeg tenkte at det hadde vært ok heller å bli kjent med noen andre.

Men. Du vet. Man burde få barn når man er tretti, men det passer ikke for alle. Og så har man plutselig ventet litt for lenge. Det er jo jättejättetrakigt, men det er jo sånn som hender av og til

Jeg håper han skal si at han vil treffes igjen, jeg håper det selv om jeg kanskje har kjedet vettet av meg, men så sier han bare at dette var hyggelig, du får ha det bra, så snakkes vi kanskje, og jeg løfter armene halvveis i et slags forsøk på en klem, men han tar et skritt unna og armene mine synker, og så sier jeg også ha det bra * og vi snakkes*, og jeg løfter hånden dumt til en slags hilsen i stedet, går til bussen med de dumme armene mine hengende langs siden, sitte alene på bussen med de dumme armene, med alle menneskene rundt, låser meg inn i leiligheten med de dumme, ubrukelige hendene mine