Bokelskere.no

I prostens bokhyller ser jeg bokryggene stå oppmarsjert på rekke og rad, og alle er fulle av tid i ulike former. Den tiden det tok å skrive boken, tiden som skildres i den, og så tiden det tar å lese den. Og i et svimlende øyeblikk går det opp for meg at med en viss størrelse på bokhyllen må bøkene inneholde mer tid enn et menneskeliv kan romme.

— Hvorfor skapte Herren så dårlige ledd på menneskene? Det kunne prosten preke over en gang.
— Det står ikke mye i Skriften om leddplager.
— Massevis om spedalskhet og blindhet og lamme og vanføre og gresshopper og syndfloder, men ingenting om giktiske kjerringer. Glemte Herren et kapittel der?

Jeg prekte om den eneveldige dommer vi alle en dag skulle møte. Han som skulle granske våre gjerninger, mens vi sto der gjennomsiktige som glass med alle våte brister og mangler. Så øste jeg tre skuffer mild og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme

Lusa er som synden, sa jeg. Vi rammes alle av den rett som det er

Alle ble stille i andakt. Jeg og prosten, Elias og Kristina og de to sønnene deres. Ingen rørte ved noen. Det var slik sorgen så ut her nord

Den ulykksalige Jolina Eliasdotter jordfestelse ble en grotesk forestillng. De fleste i bygda støttet lensmann Brahes oppfatning om at jenta hadde hengt seg selv. Der brutale overfallet på dansekvelden hadde gjort at hun ikke orket å leve lenger. Og i følge ryktene hadde hun ikke dødd alene. Nei, misdederen hadde gjort henne med barn. Og dermed hadde den ulykkelige jentungen ikke bare drept seg selv, men også et ufødt liv. En barnemorderske hadde hun endt opp som. Veien ned til helvetes piksler lå vidåpen og strak, slike historier var takknemmelige å spre rundt kjøkkenbordene, og dessuten nyttige for ungdommen å få høre, ikke minst for alle unge jenter som viste interesse for dans og ringleker, hvor det ene altfor lett kunne føre til det andre

Prosten snudde seg og steg inn gjennom kirkedøren, de vakte trengte seg etter ham. Jeg hørte ham formane de mest nærgående om at de skulle passe seg for avgudsdyrkelse, de måtte huske at han bare var et redskap for Herren. Men vekkelsen var som en brann, ikke engang han kunne styre den

For er ikke det verste av alt å bli glemt allerde mens man lever

Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere eller ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her

Vi vet at de kommer etter oss, at de aldri vil slutte å lete. Hver dag vandrer vi lenger og lenger mot nord. Vi møter kulden, vinden og det tetnende mørket. Som dyr forsvinner vi inn i vinterens stillhet. Snøen dekker alle våre spor.