Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Så mye ved pappa samlet seg i navnet. Han stavet det ulikt som ung, han skiftet det som noenogførtiåring, og da han lå der død og navnløs, ble navnet som steinhoggeren hogg inn i gravsteinen, stavet feil. Gravsteinen står der nå, på kirkegården i Kristiansand, med feilstavet navn.
[Det het seg at kvinnen] skulle få de samme rettighetene som mannen. Retten til å jobbe, hva slags rett er det? Skulle det være frigjørende? Det er jo tvert om, det er et fengsel.
Det er forskjellen på vennskap og kjærlighet:(...) I det første kom jeg til syne for meg selv, i det andre forsvant jeg for meg selv.
Hva som skal vises og hva som skal skjules, hersker det enighet om, fordi det er forbundet med vi-er. Reguleringsmekanismen er skammen. Et av spørsmålene denne boken har reist for meg når jeg har skrevet den, er hva det er å vinne ved å overskride det sosiale, ved å beskrive det som ingen vil at skal beskrives, altså det hemmelige og skjulte.
Formulert på en annen måte: hvilken verdi har det hensynsløse? Det sosiale er verden slik den bør være. Alt som ikke er slik det bør være, det må skjules.
Hitler selv visste at han aldri kunne vinne folket gjennom argumenter. Det skrevne ord var for ham ubrukelig, fordi det ikke førte til noe. Hitler søkte handling, han ville ha forvandling, og den fant sted i øyeblikket, gjennom mennesker. Et innlegg i avisen mot det ene eller det andre, som ble møtt med et svar i en diskusjon som gikk fram og tilbake, var meningsløst, det var bare ord. Selv i sin bok, Min kamp kommer han hele tiden tilbake til si mistro til det skriftlige. Min kamp handler om hvordan et samfunn kan forandres fra grunnen av, og i det er den ikke fanatisk, men praktisk.
Vil vi våge å si imot det alle mener, det våre venner, naboer og kolleger mener, og insistere på at de er uanstendige, mens vi er anstendige? Stor er vi-ets kraft, nesten uavslitelige dets bånd, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av "de", som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av "vi". Det vil komme som det rette.
Døden er porten til det landet, som vi kommer fra og som vi før eller siden vender tilbake til. Det ligger utenfor språket, utenfor tanken, utenfor kulturen, og lar seg ikke gripe, bare anes, for eksempel ved å vende oss mot det i oss selv stumme og blinde.
Karisma er en av de store, grenseoverskridende kreftene i det sosiale; skjønnhet er det andre. Det er krefter vi sjelden snakker om, for begge stråler ut fra individet selv, er ingenting som kan læres eller vinnes, og i et demokrati, hvor alle i utgangspunktet skal betraktes som like, og hvor alle forhold skal være rettferdige, kan de ikke anerkjennes som en verdi, selv om alle kjenner til dem og vet hvor mye de betyr. Videre knytter vi verdier i det menneskelige til det som skapes, produseres eller formuleres, ikke til det som bare er i seg selv, det vil si, det som skapes, produseres eller formuleres, er vesentlig, det som bare er, er uvesentlig.
Bildet på det navnløse mennesket er sandkornet eller stjernen, hvor identitetstapet i massen bare er tilsynelatende, for antallet stjerner eller antallet sandkorn er ikke uendelig, men endelig, og det er bare på avstand de er like, betraktet på kloss hold er hvert eneste sandkorn forskjellig, hver eneste stjerne ulik den andre.
den som slår kan ikke samtidig være den som trøster