Bokelskere.no

I Hannover hadde en robotsøppeltømmer gått baklengs ut i gaten foran en førerløs elektrisk buss. Barnesykdommer.

Jeg var ganske glad i meg selv. Noen måtte jo være det.

Jeg så det hele i mørket -menn kom til å bli avleggs. Jeg ønsket å overbevise meg selv om at Adam ikke følte noenting og bare kunne imitere hengivelsens bevegelser. Men Alan Turing selv hadde ofte i sin ungdom sagt og skrevet at i det øyeblikket vi ikke kunne se forskjell på maskinens og menneskets adferd, måtte vi gi maskinen menneskestatus. Så da natteluften brått ble gjennomboret av Mirandas langtrukne ekstatiske skrik som svant hen til et stønn og deretter et kvalt hulk -alt dette hørte jeg faktisk tjue minutter etter at vinduet knustes- tilla jeg behørig Adam de samme privilegier og plikter som en artsfrende har. Jeg hatet ham.

Det finnes en spesiell sanselighet i en seng man ikke deler med noen, iallfall en stund, helt til det å sove alene begynner å anta en egen stille tristhet.