Bokelskere.no

Til fjortenårsdagen min hadde hun kommet trekkende med en gullfisk! En liten toskete slørhale med hjerne som en fluelort! Det lille klissvåte krypet hadde ankommet pr. plastpose. Jeg hadde noe motvillig gått med på å døpe den Morten, men dåpen ble gjennomført helt og holdent uten begeistring. Morten fikk plass i en glassbolle av det slaget man ofte finner i tegneserier, en slags rund lampekuppel. Der svømte han rundt i et par dager før han oppga livet. Det var nesten en lettelse da jeg endelig kunne spyle ham ned i toalettet. For selv om jeg ikke så det dengang som fjortenåring, var det klart at den arme fisken minnet meg om min egen ensomhet. Å betrakte dette klissvåte livet ga meg en fysisk smerte i mellomgulvet.

En god latter forlenger livet. Og denne var av en slik karakter at det nok kunne bli snakk om evig liv.

Jeg tømrer setning på setning og ser byggverket reise seg i all sin velde under hendene mine.

Kos er: Å våkne en iskald vintermorgen, kjenne kulden i rommet mot ansiktet. Og så snu seg inn mot vegggen og pakke dynen ekstra godt omkring seg. Krølle seg sammen som en katt. Pare drømmebilder med bildene fra den virkelige verden, den utgaven av verden som ennå befinner seg på betryggende avstand. Sveve og synke under den varme dundynen. Kjenne lukten av seg selv. Det er kos det! Da er det at mor kommer. Med stemmen sin og de kalde hendene. Hender som resten av døgnet er så varme og bløte; nå er de plutselig som klørne på et stivfrossent fortidsuhyre. Og stemmen hennes, den kjære stemmen hennes: Et flatt skrik fra Kambrium Silur.

Men at en handling er godt ment, betyr på ingen måte at det kommer noe godt ut av den.

Grete Iversen, som i de siste sekundene hadde skrudd frenetisk på en rekke knapper der fremme, og faktisk også hadde klart å redusere støyvolumet til rett under smertegrensen, ønsket oss hjertelig velkommen en gang til. Det var liksom ikke måte på. Og så satte hun igang. Hun håpet inderlig at alle hadde tatt med seg rikelige mengder godt humør, og så kom reiseselskapets og Benidorms historie om hverandre ut av den røde munnen hennes. Alt det der skrudde jeg bare av for. Men jeg hadde merket meg en ting: Da hun lirte av seg den ett hundre prosent utslitte turfrasen om det gode humøret, hadde det vært enkelte av turdeltakerne som hadde ledd høyt. Dette var mennesker jeg skulle tilbringe en hel uke under samme tak med. Det var nesten rart at det ikke rant blod fra øynene mine.

Tok jeg ikke mye feil, jobbet han svart som ufaglært rørlegger.
Eller noe i den retningen. En av Karl Ivar Hagens åndssløve medløpere.
Jeg, jeg, jeg. Mitt, mitt, mitt. Billig sprit i kiosken,
og til Bjørnøya med alle som ikke klarer å henge med.

Enkeltseng er og blir enkeltseng. Dobbeltseng er noe ganske annet. Men fakta var fakta: Vi hadde fått et rom med 1 seng, noen her i huset (hotellet) mente tydeligvis at det var normalt for en tredve år gammel mann å sove i armkroken til moren sin. Det var jo ikke til å tro !

Det er underlig hvordan det er med oss mennesker. Vi har en god dag, eller kanskje bare et kort øyeblikk, ladet med skjønnhet og styrke. Vi føler oss trygge på å ha fanget indianeren i oss, eller at vår sjels zen buddhist har kommet for å bli. Og så herjer tilværelsen med oss så snart vi kommer rundt neste hjørne.

"Du Elling ?". Stemmen hans kom liksom langt borte fra. "Jeg trur Gunn liker deg". Vel, hva skulle jeg si til slikt ?. Skulle jeg si noe i det hele tatt ?. Jeg hadde jo vært inne på tanken. Spørsmålet var vel egentlig om hun ikke var i ferd med å bli aldri så lite forelsket i meg. Den røffe tonen hennes kunne tyde på det. Måten hun klemte hånden min på da Kjell Bjarne var avvisende, likeså. En kvinne KLEMMER ikke hånden til en mann, dersom han ikke innehar en temmelig sentral rolle i livet hennes. Ikke på den måten. Det er jeg temmelig sikker på.