Bokelskere.no

Hvorfor er alltid det verste spørsmålet.

Det er sant, du var min beste tid.

Sånn er det med naturen, den er langsom og develende, ikke som oss. Oss kamuflasjekledde mennesker med våre nedsprøyta lokkemidler og liksom-forevigende apparater. Naturen har det annerledes, naturen vil det annerledes.

Og du likte det, at jeg var redd for deg. Du kunne til og med le mens jeg trygla. Du trivdes der, helt på kanten av engestelsen min, som den fryktløse. Herregud, sa du, tenk på havet. Vet du hvor farlig havet er? Havet som vi skal over er ikke noe pent maleri, er ingen langstrakt horisont av soloppgang og solnedgang. Vet du hva havet er? Vil du vite det, du som skal ut å seile, at havet er en bunn, at havet er en hudløs, blodtynn overlate, og at alt i mellom denne evige bunnen og denne skorpeløse overflata er et dragsug. Jeg tror ikke du vet det, men du sier du vil seile? Du så på meg med store, kvikke øyne. Skjønner du ikke hvor svart det er der ute? Forstår du ikke hva uvær er? Du vet ikke hva svart betyr en gang du.

Hvor lang tid trenger vi? Vi lurte på det, hvor lang tid det tok å komme seg til livet.

Men blodet, blodet lyver ikke. Blodet har sin egen kime, blodet har sin egen trang og det er derfor jeg kan lage din historie til min. Det er derfor jeg kan legge meg om kvelden og vente til du kommer. For jeg har deg i blodet. Du, jeg skulle ønske du visste det. Jeg har deg i frykten og fryktløsheten, jeg har deg i den skylda du har planta. I hendene, og i øynene, og i munnen. Og du, jeg har din ring, en arret hudfold over fingeren, din tråd som rakner innover. Den kommer stadig lenger inn i blodbanen, den har sin egen krets, sin egen retning, og noen ganger kan jeg til og med kjenne den, at den beveger seg, som et lite stikk dette hugget, dette fallet i din krypende fremkommelighet. Jeg vet ikke hvilken innside du nærer av, hvilken åre du sklir igjennom eller når du er fremme. Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.

Vi går mot et paradigme skifte, sa du. Og moren min så på deg og sa ingenting imot. Om hundre år når alle store sivilisasjoner er lagt i ruiner, da vil det gå opp for oss, proklamerte du, at de grådige idiotene som hittil har styrt ikke har gjort noe annet enn å stange i landegrenser og runke i bankene og da, når alle innser dette, da kommer filosofene og kunstnere på banen, da blir det deres tur til å regjere. Akkurat som i det gamle Hellas, sa du, mens du blafra i din egen flamme. Bare vent, så kommer det hele tilbake.

Og dette er alt jeg husker av begynnelsen. Boble. Det finnes ikke noe deg og meg.

'Jeg kom for sent. Du hadde rukket alt.'

Og så var det hverdagen. Uansett hvor lite hverdagslige de oppleves, dagene og kveldene og nettene, så kommer man ikke utenom livet utenfor, at ingenting der ute venter eller stopper opp, at ingenting der ute i den grådige normalen får med seg engang, om det mangler et hjerte, om det savnes et smil.