Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men at man skal ha så mange følelser, det synes jeg er frustrerende.
(Snufser)
Har du sett Bjørnov? Hun hypnotiserer folk. Enda mer enn Chippendales. På ett kulturhus måtte de bytte seter etterpå. Etter Chippendales, altså, ikke Bjørnov. Du burde sjekke dem ut.
Else tipser sin psykolog.
Jeg er ikke drama queen, men nå går jeg inn på et annet rom og gråter. Sånn stille. Jeg sto inni en gardin og hulket i går. Jeg håper ikke du blir lei deg når jeg sier dette.
Sier hva?
At det er din skyld.
Og så hadde jeg en god venn for ikke så lenge siden. Vi var mye sammen med andre, vi var på fester og på byen sammen, men vi var også mye sammen bare vi to. Vi hang så mye sammen at andre begynte å snakke om det, at det var litt mye oss to ... Jeg hadde ikke noe grunnlag for å si at dette var noe mer enn vennskap. Men så sa han plutselig: «Vil du være med på loppemarked?» Eh, OKEY. Da tenkte jeg at «nå har ørnen landa», om du skjønner?
Mm. Nei?
Noen ganger er du ikke så kjapp som jeg trodde. Loppemarked er aldri bare loppemarked.
Men altså, de dro. Jeg var ikke nok.
Ja, du er jo en fagperson. Altså, jeg merker at jeg liker å komme hit, og tenker jeg kan komme til å dyrke følelsene. Og bli avhengig av deg. For det skjedde på kjøreskolen. Jeg ble sykelig opptatt av kjørelæreren og siterte han i to år etter at jeg fikk lappen. Jeg skal ikke begynne å følge etter deg og sånn, men jeg vet hvor du bor.
Det blir jo for meg veldig naturlig etter hvert, Else, å begynne å spørre deg om hvordan du har det, og ikke bare spørre om din bror? Det er jo du som er hovedpersonen her.
Det opplever jeg også. Jeg er hovedperson i eget liv. Dessverre. Dersom det var en audition, hadde jeg valgt noen andre.
Hva betyr elfenbenstårn?
Elfenbenstårn betyr et tårn man sitter i alene, vil jeg tro, og hvis du bare har deg selv å snakke med og er i et litt selvkritisk lune, så blir det bare selvkritikk.
En grunn til at en del mennesker har problemer, er at de er så redde for å ha visse følelser at de gjør veldig mye for å slippe å ha dem. Risikoen med det er at du ikke lærer deg og får erfaring med at du faktisk tåler dem. Og min billige metafor, for å snakke litt høytidelig, det er at man tror at på loftet er det spøkelser. Og fordi man tror det, så går man aldri opp dit, og dermed eksisterer de. Men dersom du tar med deg kameraten din og en lommelykt, så er de ikke der. Følger du meg?
(Elses psykolog)
Sorg er ofte en bløff, tror jeg. Altså ikke sorgen, men folks måte å snakke om sorg på. Regelrett så lyver folk. Man sier "så er det akuttfasen hvor man benekter det, så er det den fasen, så er det stort sett over etter et år". Det er bare tull. Sorg kan plutselig ramme deg syv år etter, like intenst som det var dagen etter at du mistet noen. Det er mye mer uforutsigbart enn mange skal ha det til. Man kan ikke gi en oppskrift på hvordan sorg er. Min beskrivelse er: Alt er lov. Stort sett alt er normalt.
(Elses psykolog)