Bokelskere.no

Jeg prøvde å avbryte dette ulykksalige foretagendet flere ganger, og slutte å minnes fortiden, siden jeg ikke så noe verdifullt i det. Jeg ønsket ikke å erindre noe som helst.
Men av mange grunner fortsatte jeg. Jeg tvang meg selv til å fortsette erindringene, skjønt enkelte av minnene var vanskelig for meg. Jeg bestemte meg for at om disse fingerøvelsene hjalp meg til å se visse begivenheter og visse menneskeskjebner i et nytt lys, så var det kanskje ikke totalt bortkastet, og kanskje kunne mennesker finne noe lærerikt i disse enkle beretningene.

Den som begår selvmord, handler som et barn som er skremt av livet.
I mitt ulykkelige liv har det vært mange sørgelige begivenheter, men det har vært tider der farene har hopet seg opp, der de har vært særlig påtagelige, og da har frykten økt utover det normale. I den perioden vi snakker om nå, var jeg nær ved å begå selvmord. Farene truet fra alle kanter, og jeg så ingen annen utvei.
Jeg var fullstendig i fryktens klør. Jeg var ikke lenger herre over mitt eget liv, min fortid var strøket ut, arbeidet mitt, evnene mine viste seg å være verdiløse for alle mennesker. Fremtiden så ikke mindre dyster ut. Jeg tenkte på denne muligheten som en befrielse.

«Det finnes ikke og kan ikke finnes noen fred, det finnes ikke og kan ikke finnes noen lindring - det er bare svakhet å tro.» Jeg føler av hele mitt hjerte at han har rett, men hjernen søker likevel smutthull, jeg fortsetter å spinne på de forskjelligste tanker og drømmer.

Meningen i musikk - det må lyde temmelig underlig for de fleste. Særlig i Vesten. Det er her spørsmålet vanligvis reises: Hva var det egentlig komponisten prøvde å si med sitt verk? Hva var det han prøvde å formidle? Spørsmålene er selvfølgelig naive, men selv om de er naive og plumpe, så har man så avgjort rett til å stille dem. Og jeg kunne tenke meg å tilføye: Kan musikken for eksempel være et angrep på ondskapen? Kan musikk få en til å stoppe opp og tenke? Kan musikken være et varsko, og få folk til å rette oppmerksomheten mot forskjellige grusomme handlinger man har vent seg til å akseptere? Mot ting man lar passere uten å reagere?
Alle disse spørsmålene ble først aktuelle for meg i forbindelse med Mussorgskij.

Musikken kan gjennomlyse en person fullstendig, og den er også hans siste håp og siste tilflukt. Og selv den halvgale Stalin, et udyr og en slakter, følte instinktivt det om musikken. Det er derfor han fryktet og hatet den.

Jeg husker ikke hvor jeg leste om en gammel bønn som lyder slik: «Herre, gi meg styrke til å forandre det som kan forandres. Herre, gi meg styrke til å bære det som ikke kan forandres. Og, Herre, gi meg visdom til å kjenne forskjellen.»

Men fortvilelse og kynisme er forskjellige ting, akkurat som smerte og kynisme er forskjellige ting. Når et menneske er fortvilet, så betyr det at et menneske fremdeles tror på noe.

Jeg tror den største faren for en komponist er å miste troen. Musikken, og kunsten i det hele tatt, kan ikke være kynisk. Musikken kan være bitter og fortvilet, men aldri kynisk.

Flertallet av mine symfonier er gravstener. Altfor mange av vårt folk døde og ble begravet på ukjente steder.

Frykten for å bli arrestert pinte ham uavlatelig. I nesten førti år, helt til sin død, betraktet han seg selv som et gissel, som en dødsdømt mann. Frykten kunne variere i styrke, men den forsvant aldri helt. Hele landet var blitt et kjempemessig fengsel som det var umulig å flykte fra.