Bokelskere.no

Dette vet jeg: Et samliv kan deles i avsnitt, sorgsøte hemmelighet, som gir spenning fordi den er minnet som ble en drøm. Senere kommer tiden da alt flyter mer stille og gråheten stiller oss til regnskap. Da det kreves at hvert menneske ser seg selv uten drømmen. Bare ved å stå ansvarlig for eget liv kan jeg nærme meg en annens.

Det er krevende alltid å forsøke å gå i andres takt. Det krever påpasselighet, iallefall i begynnelsen. Etterhvert blir det en vane. Da har man stengt igjen besværlige områder av sitt følelsesliv, forenklet det. Hver gang man blir såret, setter man igjen en del av seg selv, som et hinder i veien for å holde angsten bak seg.

Det finnes dybder i sinnet ditt hvor du hele livet har lov til å gå deg vill. Der usikkerheten løper som ekko blant åser av tapte erfaringer. Et ekko som vekker drømmen i deg, om det som aldri blir ferdig, som aldri skjer, men som er verdt å vente på.
Jo, jeg tror at også usikkerheten har sin verdi, fordi den hjelper deg til å beholde barnet i deg hele livet. For i usikkerheten ligger kontakten med det unyttige og meningsløse.

Angsten er ikke noen tilfeldig gjest som kommer på besøk for en tid og reiser igjen. Den tok inn i meg for godt, fordi den var en del av meg. Den var alt jeg løp fra gjennom årene, de uløste tingene. Alt det jeg satte igjen på veien. Kanskje satte jeg igjen så mye at jeg tilslutt var et skall som hastet videre på flukt fra meg selv. Kanskje var det bra at angsten nådde meg. Det går an å leve med angsten, men det må læres. Den må skilles ut fra de etterlatte delene av meg selv, en for en må de identifiseres og settes på plass i skallet. Klarer jeg det, føleses ikke angsten så fremmed og uformelig lenger. Den kan ikke ta makten fra meg, ikke hele tiden.

Bare ved å stå ansvarlig for eget liv kan jeg nærme meg en annens.