Bokelskere.no

Jeg kjente familiene som bodde der og visste hvor mange de var i hvert hus, og om jeg ikke så hytta vår på den motsatte bredden, kunne jeg peke ut nøyaktig bak hvilke trær den lå, og jeg lurte på om faren min sov ennå, eller om han gikk rundt og kikka og funderte på hvor jeg var blitt av, uten å være redd, om jeg kom hjem snart, om han kanskje skulle begynne å lage frokost, og plutselig kjente jeg hvor sulten jeg var.

Hun så på meg med blikket jeg alltid hadde frykta og sa:
- Du er jo bare én av mange. Hun satte seg opp og var naken og tung på den måten jeg kjente, og hun fylte meg med lede til langt opp i halsen og samtidig med skrekk, og jeg ropte:
- Ikke i mitt liv, og så begynte jeg å gråte, for jeg hadde visst at denne dagen en gang ville komme, og jeg forsto at det jeg var mest redd for i verden var å være han på Magrittes maleri som ser seg sjøl i speilet og ser rett inn i sin egen nakke, igjen og igjen.

Jeg ser meg i speilet over vasken. Ansiktet der er ikke annerledes enn det jeg hadde venta å se ved fylte sjuogseksti år. Jeg er for så vidt i takt med meg sjøl. Om jeg liker det jeg ser, er et annet spørsmål.

Vi hørte regnet slå mot taket, og det regna på elva og på robåten til Jon og på veien til butikken og på engene til Barkald, det regna over skauen og hestene i hamna og alle fuglereir i alle trær, over elg og over hare, og på alle tak i hele bygda, men inne i hytta var det varmt og tørt.

• Ligger du der, sa han.
• Jeg er lam, sa jeg.
• Det trur jeg ikke, sa han.
• Nei vel, sa jeg. Jeg så ned på føttene mine igjen.
  Og så reiste jeg meg.

fordi jeg på et eller annet tidspunkt hadde falt ut av livet mitt, som fra et flysete, forestilte jeg meg, og ut i løse lufta, og en annen satt fastspent isetet mitt, enda plassen var min, og jeg hadde billetten i hånda.

Men jeg er ikke akkurat der i tankene nå, og jeg lurer på om der er sånn en blir av å leve lenge aleine, at en bare begynner å snakke høyt midt i ei tankerekke, at forskjellen på å snakke og ikke snakke sakte viskes ut, at den evige, indre samtalen vi fører med oss sjøl glir over i den vi fører med de få mennesker vi fortsatt omgås, og når en lever aleine i altfor lang tid, blir linja som skiller den ene fra den andre utydelig, og du merker det ikke når du krysser den linja.

Ble du tatt, var det rett opp i et tre med et reip rundt halsen; grov hamp mot den mjuke huden, noen slo hesten på baken og så forsvant den under beina dine, og du løp for livet i løse lufta mens nettopp livet ditt passerte i revy med svakere og svakere bilder til bildene ble tomme for deg sjøl og alt du hadde sett, og fulle av tåke, og til slutt ble de svarte. Bare femten år, tenkte du som det siste, det var ikke mye, og det for en hest, og så var det så altfor seint.

• Nei, jeg fryser ikke, sa jeg, og hørte at stemmen min hadde en utålmodig, irritert tone. Den har jeg fått kritikk for seinere i livet, av kvinner særlig, og det fordi det er kvinner jeg har brukt den mot. Jeg innrømmer det.

-«Gjør det veldig vondt noe sted?» -«Egentlig ikke», sa jeg. - «Bare litt i sjela?» -«Litt, kanskje.» - «La det synke, Trond», sa han. -«La det bare ligge. Du kan ikke bruke det til noe.»