Bokelskere.no

Skyldig, jeg? Sykepleiersken har ikke drept noen, hun bare kledde av og beroliget pasientene, ordinære handlinger i hennes yrke Legen har heller ikke drept noen, han bare bekreftet diagnosen i henhold til kriterier som andre instanser hadde definert. assistenten som skrur opp kranen for gassen, han som altså er nærmest drapet i tid og rom, utfører en teknisk funksjon under kontroll av sine overordnede og flere leger. Arbeiderne som tømmer rommet, gjør et nødvendig renholdsarbeid, som dessuten er høyst motbydelig. Politimannen følger sin rutine, som går ut på å konstatere et dødsfall og notere at det inntraff uten brudd på gjeldende lover. Hvem er da skyldig? Alle eller ingen? Hvorfor skulle arbeideren ved gasskranen være mer skyldig enn arbeideren i fyrrommet, i hageanlegget eller i garasjene?

Politiske tenkere har ofte pekt på at i krigstid mister samfunnsborgeren, i hvert fall den mannlige sådanne, en av sine mest grunnleggende rettigheter, retten til å leve, og sånn har det vært siden den franske revolusjon og innføringen av verneplikten, som nå er et universelt, eller nesten universelt godtatt prinsipp. Men de har sjelden nevnt at borgeren samtidig mister en annen rettighet, minst like grunnleggende og for ham kanskje enda mer avgjørende med hensyn til de tanker han gjør seg om seg selv som sivilisert menneske: retten til ikke å ta liv.

Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske.