Bokelskere.no

Å rose henne var det samme som å gi henne ei oppgave, en forpliktelse. Jeg frykta at en aldri så liten antydning om ansvar ville piske opp engstelse, til og med vrangvilje i henne. Nei, å takke henne ville ødelegge alt.

Martha vinka til meg. Silhuetten hennes var så skarp og svart. Jeg følte et støkk av avsky for meg sjøl, fordi jeg tenkte at det var som å si adjø til en fremmed. Det var så lite igjen mellom oss – bare noe numment og oppjaga, ingen glede, bare strev. Alt var slutt. Det var forbi, alt sammen. Det var over.