Bokelskere.no

Jeg håpet hodet hans lot ham huske mye av det jeg hadde vist ham. Samtidig håpet jeg han kunne glemme hvordan jeg satt i trappene utenfor leiligheten og gråt. Glemme hvordan jeg ropte til ham fordi han aldri fikk på seg klærne. Hvor sint jeg var på ham. Hvor liten jeg fikk ham til å føle seg. Selv om jeg trodde han merket hvor glad jeg var i ham, hvor mye han betydde, var jeg redd for varigheten i det jeg hadde gjort, redd for at mine utbrudd overvintret i kroppen hans.

Først var du bare en tanke, og så ble du til Andreas

Skal vi lage en regel? spurte jeg. Det er bare lov å gråte hvis vi slår oss