Bokelskere.no

Stadig flere hilste med "Heil Hitler!" og strakte armen i været. Frantz syntes det virket litt overdrevet og gjorde det til en vane å svare med et uforpliktende: "Takk i like måte!"

Men Professor Freud likte henne forunderlig nok allikevel. Av en eller annen grunn trodde han at det måtte skjule seg et livfullt sinn og et åpent hjerte bak den enerverende attityden og det tykke laget med flesk. Dessuten betalte hun punktlig, og i dollar.

"Ikke så mye snakk", sa hun. "Heller knulle mer." Hun sa selvfølgelig ikke "knulle", men "knule", med langtrukken bøhmisk "u". Men Frantz forsto henne godt for det.

«I grunnen gir jeg blaffen i om verden river seg selv av hengslene. Det eneste jeg bryr meg om, er denne jenta.»
«Hva heter hun, egentlig?»
«Vet ikke.»
«Du vet ikke navnet hennes engang?»
«Jeg vet i grunnen ingenting om henne. Bare at hun er fra Böhmen. Og at hun har den vakreste tannglipen i hele verden.»
«Den vakreste tannglipen i hele verden? Du er sannelig hardt rammet.»
«Jeg sa jo det.»
«Og hva vil du at jeg skal gjøre med det?»
«De er jo doktor! Og professor også!»
«Hva så?»
«De har skrevet bøker. Mange bøker! Står det ikke noe i dem som kan hjelpe meg?»
«For å være ærlig: Jeg tror ikke det.»
«Men hva skal alle de bøkene være godt for da?»
«Det lurer jeg også på noen ganger.»

Å finne den rette kvinnen er en av de vanskeligste oppgavene i vår sivilisasjon. Og vi må alle sammen greie det helt på egen hånd. Vi fødes alene, og vi dør alene. Men sammenlignet med ensomheten vi opplever når vi står ansikt til ansikt med en vakker kvinne for første gang, fremstår fødsel og død nærmest som sosietetsbegivenheter.

Kan det være at divanmetoden Deres ganske enkelt går ut på å presse folk vekk fra utgåtte, men bekvemme stier og sende dem ut på ukjente, steinete jorder der de møysommelig må finne seg en vei, enda de ikke aner hvordan den ser ut, hvor lang den er eller om den i det hele tatt fører frem?

Professoren, derimot, var så ualminnelig klok at han like godt selv kunne skrive de bøkene han hadde lyst til å lese.

Morgenavisens sannheter er på et vis kveldutgavens løgner, tenkte han, selv om det neppe spiller noen stor rolle for hukommelsen. Det man husker, er gjerne ikke sannheten, men det det ropes høyest om, eller som trykkes med fet nok font. Og når minnene har fått rasle lenge nok, tenkte han til slutt, blir de historie.

Jo saktere dagene går, jo fortere går livet. [...] Hva gjør folk for å forlenge livet og gjøre dagene kortere? De prater. De slarver og skravler, preiker og plaprer, nesten uten avbrekk.

Det fins like mange former for tristhet som det er timer i et menneskeliv. Og antagelig noen flere også. Så det er ikke så nøye om du vet hva den ene eller den andre tristheten skyldes. Det er en del av livet.