Bokelskere.no

En dag snart vil du høre en bil stoppe opp inntil fortauskanten, en motor som skrus av. Du vil høre skritt som kommer mot døren. ..... Det ringer på. Ingen sideporter står åpne. Det er lenge siden du kunne hoppe over et gjerde. Trekk pusten slik du pleier, helt hyper og gispende. Bit tennene sammen. Gå langsomt og forknytt mot ringeklokken som ikke gir seg. Det er slik det ender for deg.

Det er det vi gjør. Alle sammen. Vi gir velmente løfter om å passe på andre, som vi ikke alltid kan holde.
Jeg skal passe på deg.
Men så hører du et skrik, og du kommer frem til at det er noen tenåringer som tøyser litt. En ung mann som hopper over et gjerde, tar bare en snarvei. Skuddet klokken tre om natten er en kinaputt eller eksosanlegget på en bil. Du skvetter og setter deg opp i sengen et lite øyeblikk. Det som venter, er det kalde, harde gulvet og en samtale som kanskje ikke fører til noe. Du faller tilbake på den varme puten, og faller i søvn igjen.
Senere blir du vekket av sirener.

"Men jeg har lært at man må være forsiktig, passe på seg selv. Eller kan det sluke deg". Kan? De siste fire timene hadde vi ikke snakket om noe annet enn EAR-ONS.
Når mannen hennes i middagsselskaper merker hvor hun er på vei, sparker han henne under bordet og hvisker: "Ikke begynn."
En gang brukte jeg en hel ettermiddag på å finne frem til alle detaljer om en spiller på vannpololaget til Rio Americano videregående skole i 1972, fordi det på årbokofotografiet så ut som om han var slank og hadde store leggmuskler (noe som på et tidspunkt var et av de påståtte kjennetegnene til EAR-ONS).
Hun hadde en gang spist middag med en mistenkt og deretter sikret seg vannflasken for å ta DNA-prøver.
I politiets journaler er de mistentes navn ofte oppført med etternavnet først, og da jeg var på mitt dypeste, mest fortumlede nivå, beynte jeg faktisk å se nærmere på en viss "Lary Burg", før øynene og hjernen fikk kontakt igjen og kjente igjen ordet burglary (innbrudd).