Bokelskere.no

Gråte gjør vi når vi kommer hjem. Gråt er i sannhet et av sorgens språk, og av og til kan gråten komme når gleden ikke kan rommes i smil og latter, men tårene er også et uttrykk for at man har et sted å gjøre av seg, at det finnes noen som kjenner en.

Og kommer vi ikke dit vi skulle, kan det like fullt tenkes at vi kommer dit vi skal.

Jeg er blant de troende, men det siste jeg vil være, er sikker. Dette ettersom den sikre har plassert seg utenfor troens sfære. Derfor er kanskje ikke noe dumt ord når man snakker om tro. Særskriver vi ordet, ser vi betydningen klarere: Det kan skje.

"Hvor jeg avskyr uttrykket 'hundre prosent'", skriver Tomas Transtrømer og beskriver hundreprosenterne som " de som ikke kan være noe annet sted enn på utsiden av seg selv, de som aldri lar tankene flakke, de som aldri åpner feil dør og får et glimt av Den Uidentifiserte - gå forbi dem!"

En vei til avspenning kan paradoksalt nok gå gjennom å utsette seg selv for påkjenning. Den økende interessen for pilgrimsvandringer er i så måte et svært gledelig tegn i tiden. I vandringen ligger en hvile og av og til en redning.

Fødselen er unik; den skjer en enkelt gang. Den kan aldri gjentas. Men allerede i fødselsøyeblikket griper døden etter oss. Det er dette noen minnes; det er dette som ryster, kaster og manipulerer oss. Verden er underlagt døden og det forgjengelige. Det går ingen navlestreng tilbake.

Det finnes alltid et godt ord å si om et medmenneske. Si det!