Bokelskere.no

Jeg sitter på en benk og ser på alle folkene. Det gjør meg godt å se at det fins så mange mennesker som ikke er meg. At det fins så mange andre. Jeg føler ømhet for dem. De fleste gjør så godt de kan.
Jeg gjør så godt jeg kan.

Pål skriver at paven er begeistret for teorien om the Big Bang. Paven mener å se guds finger i det hele. Han mener at teorien absolutt er kompatibel med ideen om en skapelse. Gud sto bak the Big Bang. Det er genialt. Paven må ha blitt glad når han fant på det.

Hvis jeg bare hadde en følelse av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt. Det hadde vært så fint.

Jeg tenker at jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro.

Av og til misunner jeg gullfiskene. De har visstnok bare noen sekunders hukommelse. Det er umulig for dem å forfølge en tankerekke. De opplever alt for første gang . Hver gang. Såfremt de ikke selv er klar over sitt handikap, må livet bli en eneste lang solskinnshistorie. En fest. Begeistring fra morgen til kveld. Og om natten.

Jeg ville heller snu meg mot jentene og lage en ring med tommelfingeren og pekefingeren på venstre hånd, og så ta høyre pekefinger inn og ut av denne ringen mange ganger.

Alle har vi våre tunge stunder. Dager hvor meningsløsheten kommer krypende og vi synker inn i kynisme og ironi. Dager hvor vi slutter å tro på kjærligheten og på at alt vil gå bra til slutt.

Jeg tror at ingen bør være alene. At man skal være sammen med noen. Med venner. Med den man elsker. Jeg tror det er viktig å elske. Jeg tror det er det viktigste.

Jeg tror at jeg er mer opptatt av ting som er veldig store og ting som er veldig små, enn av alt som er imellom.
Det blir tydelig etter bare noen timer i New York.
Det meste er veldig stort her.
Husene for eksempel. Skyskraperne. De er overalt.
Og de er store. jeg får en mistanke om at det handler litt om prestisje. Først bygde en mann kanskje et ganske høyt hus, og så bygde kompisen hans et som var høyere. Og så tenkte alle andre at nå skal det faen meg bygges hus, og de skal være høye. Det er det samme hva som er inni, men vi bygger dem høye. Vi bygger dem jævlig høye. Det er all grunn til å anta at teorien som sier at to er bedre enn en også sier at stort er bedre enn smått og at høyt er bedre enn lavt.
Det er langt på vei en sjarmerende tanke.

(...)og ikke vet jeg hva jeg skal bli. Dette er et problem for meg. Helst bør jeg bli en som kan gjøre verden litt bedre. Det vil være det beste. Men jeg vet ikke om det er mulig. Jeg vet ikke hva som kreves for å gjøre verden bedre. Jeg føler meg usikker på om det er nok bare å smile til alle jeg møter. Det nest beste er hvis jeg kan bli en som ikke gjør noen forskjell. En som hverken gjør verden bedre eller verre. Det er kanskje ikke helt tilfredsstillende, men jeg tror det er mange i denne kategorien. Jeg vil ikke være alene. Det dårligste alternativet er å bli en som gjør verden verre. Det vil jeg forsøke å unngå. Nesten for enhver pris. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Kanskje roter jeg meg bort i noen slemme og uærlige mennesker. Det kan skje den beste. Og da sitter jeg der. Og verden blir litt verre og jeg slutter å møte blikket til folk jeg møter på gaten. Det er fort gjort.