Bokelskere.no

Jeg vet ikke hva dette nittende århundre vil bringe oss; dårlig begynte det, og verre og verre blir det. Restaura­sjonens skygge hviler over Europa, alle reformatorene er slått, enten det var jakobinere eller bonapartister, nok engang har eneveldet og jesuittene seiret. Ungdommens idealer, vårt attende århundres store forhåpninger, er bare aske.

Jeg betror tankene mine til denne boken, noen annen måte å uttrykke dem på kjenner jeg ikke. Jeg har alltid vært avbalansert, uten plutselige innskytelser eller fikse idéer, familiefar, adelsmann, vel opplyst og lovlydig. Politiske utskeielser har aldri gjort særlig inntrykk på meg, og vil aldri gjøre det, håper jeg. Men likevel er jeg dødsens trist.

Før var det annerledes, da hadde jeg Cosimo. Jeg pleide å si til meg selv: Det kommer nok han til å ta seg av! Og jeg tenkte bare på å leve. At det nå er blitt andre tider, skjønner jeg – ikke fordi østerikerne og russerne kom til oss eller fordi vi ble til­sluttet Piemonte, eller at det ble utskrevet nye skatter, men av det sørgelige faktum at når jeg åpner vinduet får jeg aldri se ham sitte der oppe i treet mer. Nå når han ikke er her mer, synes jeg at det er så mange ting jeg burde tenke på: filosofi, politikk, historie, jeg studerer nyhetene i avisene og leser bøker, og bryter min hjerne, men det han ville ha sagt står ingen steder. Det han ville var noe annet, hans mål var noe som favnet alt, og det kunne han ikke si med ord, men bare ved å leve slik som han gjorde. Bare ved å være seg selv så hensynsløst helt ut i sin død kunne han gi alle mennesker noe.

Alt det som var årsaken til den franske revolusjonen fantes jo hos oss også, i rikt monn. Men dette var ikke Frankrike, og revolusjonen kom ikke. Vi lever i et land hvor der er årsaker nok, men hvor en aldri ser virkninger.

«Dette er ikke deres, for dette er ikke bakken, det er bare hvis jeg setter foten på bakken at du kan si jeg trenger meg inn til dere. Men ikke her oppe, her går jeg overalt, hvor jeg har lyst ...»
«Så det er du som eier det der oppe ...»
«Ja visst! Alt dette er min personlige eiendom —» og han løftet armen og gjorde en ubestemt bevegelse ut over grenene og løvet som skygget for solen og himmelen. «Her oppe i trærne eier jeg alt! Si at de kan bare komme og ta meg hvis de greier det!»

[...] bragder som bygger på indre fasthet og utholdenhet bør være omgitt av taushet – med det samme en nevner dem eller skryter av dem, virker alt flaut og meningsløst, ja, direkte ynkelig!