Bokelskere.no

Å tilegne seg en identitet er å lære seg å ligne på noen, å lære at man er forskjellig fra noen andre. Når jeg vil vite hvem det var ment at jeg skulle bli, er det fordi jeg vil måle avstanden til den jeg tror jeg er blitt. Jeg vil vite hvor langt jeg er kommet.

Det er ikke slik at det som ikke dreper deg, gjør dei sterkere, tvert imot, det som ikke tar livet av deg, kan gjøre deg mer ydmyk, mer villig til å annerkjenne sårbarheten.

Jeg møtte deg. Vi møttes.

Jeg hadde begynt å godta at verden var slik den var, men det var fordi jeg hadde begynt å innse hvor mye av den som ikke var for meg, for slike som meg. Jeg vil gjerne tro at det blir bedre, men det er ikke sant. Noen ting blir ikke bedre, noen ting blir verre. Dette er ikke en verden som noensinne kommer til å omfavne alle sine mennesker, dette er ikke en verden der det noensinne vil være plass til alle. Men det er ikke en uforanderlig verden, den gir etter for trykk. Det finnes sprekker i tilværelsen.

Sorgen over kroppen som ikke var, den blir jeg ikke kvitt. Psykiatrien setter stadig strengere grenser for når sorgen slutter å være sunn og begynner å bli patologisk, seks måneder, tre måneder, fire uker, sorgen blir en sykdom og sykdom kan man bli frisk av. Men sorg er ikke slik, dyp sorg kan være livslang, min er det. Det er ikke en sorg som river meg i stykker. Den er en del av meg. Å leve med den er å anerkjenne at den er der, og vil fortsette å være der.

Slik blir man et krevende menneske: Ved å be om mer enn det som blir tilbudt. Slik blir man et problem, ved å påpeke et problem.

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro.

Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbilder. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke.

Jeg fantaserer noen ganger om å være ferdig. Om å ha ordnet alle praktiske problemer, ha avklart alle spørsmål, ha gjort alt som skal gjøres, legge arbeidet fra meg. Så husker jeg at dette er en dødsfantasi, det har ingenting med et menneskeliv å gjøre. Opp igjen.

Jeg hadde bearbeidet disse tankene i mange år, jeg hadde bare unnlatt å fortelle meg selv at det var det jeg gjorde.

Kanskje var det fordi de var så forferdelig åpenbare. Psykologen påpekte dette. Han sa, mye av dette vet nok de som kjenner deg, allerede. Han ga meg lov til å si høyt det jeg visste, og til å tro på at det ikke bare var jeg som visste det.

Det er ikke min feil at kroppen min er som den er; det er ikke noens feil. Det er ingen hemmelighet at kroppen min er som den er. Og aller viktigst: Det er lov å kjenne sorg over at den er det.

Hjelpeapparatet stiller hundre små krav til hvordan jeg skal formulere behovene mine, til hvordan elendighetsbeskrivelsen skal se ut. Det krever at jeg forstiller meg, for det vil ikke forstå sannheten - at jeg er lykkelig, jeg har det godt og jeg trenger hjelp. Hjelpeapparatet blunker skjelmsk, det spør om jeg virkelig ikke er fornøyd nå, fornøyd nok til å la hjelpeapparatet være i fred, la det vende sitt milde ansikt mot dem som uansett vil forbli elendige.

I Himmelen over Berlin leses det et dikt, "Barndommens sang" av Peter Handke:

*Als das Kind Kind war
ging es mit hängenden Armen,
wollte der Bach sei ein Fluss
der Fluss sei ein Strom,
und diese Pfütze das Meer.
Als das Kind Kind war,
wusste es nicht, dass es Kind war,
alles war ihm beseelt,
und alle Seelen waren eins.

Als das Kind Kind war,
hatte es von nichts eine Meinung,
hatte keine Gewohnheit,
sass oft im Schneidersitz,
lief aus dem Strand,
hatte einen Wirbel im Haar
und machte kein Gesicht beim Fotografieren.*