Bokelskere.no

Jeg er arbeidsom; hadde jeg vært noe annet, ville jeg vært et annet sted. Jeg har hastverk; hadde jeg ikke hatt det, ville jeg vært ingensteds. Jeg vil bevise at jeg er like god som alle andre. Men det finnes ikke noe endelig bevis for dette, ikke for noen som lever. Livet har ikke noe endemål, og likevel er det menneskelig å tenke slik. Det teleologiske element, oppsummert av en teolog fra et annet århundre: Fra naturens side er vi utålmodige; vi vil nå sluttpunktet uten forsinkelser. (Pierre Teilhard de Chardin)

På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å tenke på meg selv som en som måtte repareres.

[ . . . ] jeg fortsatte å stange hodet i veggen til veggen ga seg.

"Det er alltid noe" lyder et av munnhellene i familien. Et annet lyder, "opp igjen". De komplementær hverandre, på et vis. Arbeidet tar ikke slutt, men det er ingen grunn til å fortvile. Håpet ligger i de små og store resultatene, men kampen mot entropien har også en verdi.

Jeg forsøker å skrive av meg de andres språk. Jeg forsøker å skrive av meg de andres blikk. For hvert lag jeg fjerner, blir jeg mer usikker på om det finnes noe der inne som lar seg beskrive. Hva ville det bety å beskrive det usette, det som bare eksisterer for seg selv? Filosofen Daniel Dennett skriver om det indre teater, en metafor for tenkning og selvforståelse. Om alt utspiller seg på en indre scene, hvem er da publikum?

På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å være urolig når jeg snakket med leger. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å snakke med leger når det ikke fantes et konkret, avgrenset problem de kunne hjelpe meg med. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å tenke på meg selv som en som måtte repareres.

Det er nok nå handlet om å akseptere verden slik den er, om å gi slipp på drømmen om en annen verden, og derfor er det også smertefullt, slik all erfaring av tap er smertefull. Det følger sorg med slik erfaring, sorg over det som ikke lenger er mulig, over det som ikke lenger kan bli virkelighet. Sorg er erkjennelsen av at noe, eller noen, er borte for alltid, og denne noen kan også være en selv, eller en versjon av en selv.

Tre mennesker går inn og ut av huset vårt, i tur og orden er et av dem alltid med meg når jeg henter og leverer Alexander. De er ikke mine armer og bein. Jeg har mine egne armer og bein. De er hjelpere, de hjelper meg. De plukker Alexander opp fra bakken og hjelper ham å sette seg på fanget mitt, de hjelper meg å trekke på ham parkdressen. Så går vi ut i verden sammen.

Det er det mishandlede barnets rasjonalisering av foreldrenes oppførsel - det må jo være meg det er noe galt med, de kan da ikke gjøre dette fordi de er slemme? Jeg må prøve hardere å bli likt.

Verden ser en kropp med spinkle armer, med bein som er låst i visse vinkler, verden ser en tynn kropp i en stor og tung rullestol. Jeg overrasker ved å reise meg opp, jeg sjokkerer ved å ta et skritt. Er ikke alle rullestolbrukere lamme fra livet og ned, hva slag mirakel er dette?