Bokelskere.no

• Søsteren min er gal, sier jeg til sjåføren.
• Jaha, sier han. - Det var jo synd.

Gunhild svarte ikke. I det siste hadde hun oppdaget hvor mye krefter hun sparte ved å la være å svare på spørsmål. At man bare kunne la spørsmålene henge der, ubesvarte. Gunhild brukte denne taktikken overalt, på kollegene, vennene, ungene. Gjorde seg treg og tung. Det var usedvanlig effektivt og Gunhild skjønte ikke hvorfor hun ikke hadde begynt med det lenge før.

Hvorfor er det sånn – at det gode du opplever blir borte, mens det vonde, også det som bare er innbilning, setter seg fast og bare vokser, har det noe med barndommen å gjøre?

Hun har lest et sted at når man ser på TV foregår det mindre i hjernen enn når man sover.

Det er så lenge siden det har hendt noe. Han ser ned i den svarte asfalten. Det er midten av november og mørket er som blekk, det siver inn i alle åpninger, siver inn i skallen hans og får han til å ville drikke seg fra sans og samling, sånn som nå.

Hun lurte på om det fantes et menneske i verden, en kvinne, som hun kunne snakke sånn med som hun snakket med seg selv.

Jeg sitter og ser på landskapet, tenker på hvor vakkert det er her, virkelig vakkert. De hvite fjellene ned i fjorden, strendene, små løer i vannkanten, sola som skinner på vannet så det ligner metall. Men vi kjører også forbi kjøpesentre, det ene mer heslig enn det andre, som om noen har sett seg lei på de vakre omgivelsene og ønsker å rette opp balansen.

Er livet en eneste lang øvelse i å late som ingenting? Er det derfor de gamle sitter og stirrer ut i luften og hverken gråter eller ler?

Smilet brer seg utover ansiktet helt av seg selv, som en fuktskade.

Han hater alt som beveger seg utenfor planen. Dette vet jeg fordi barn alltid vet mye mer om foreldrene enn omvendt. Helt fra de blir født samler barn informasjon om foreldrene, det pågår natt og dag, og til slutt vet de alt.