Bokelskere.no

Hva har noen ting å si i det store og hele? Jeg er bare et blaff av liv i tiden, i universet, men likevel, det er sjelden det hjelper. Jeg bryr meg. Vi bryr oss. Det er ikke bare å riste av seg alt. For slik er det å være menneske, i universet er det meste dødt, mens det som lever, lever mot alle odds, og likevel vet ikke de levende alltid hva de skal gjøre med livet. Er nå det så rart? Kanskje ikke, for ingen av oss ba om å bli født. I løpet av livets nesten fem milliarder år lange historie er det ingen som har ønsket seg sitt eget liv. Ja visst har mange ønsket å beholde det når de først har fått det, men ingen som ikke hadde det, har tenkt at de vil ha det.

Er jeg av den seige typen, eller et jeg av typen som knuser som glass? Er jeg en grein som knekker, eller er jeg sivet som bøyer meg i vinden? Klarer jeg meg? Jeg har ennå ikke opplevd noe forferdelig. Kanskje kommer jeg aldri til å oppleve noe forferdelig heller. Kanskje får jeg aldri vite det, hvilken type jeg er. Jeg håper jeg er som sivet, at jeg bare bøyer meg litt, men reiser meg igjen. Kjære gud, som jeg ikke tror på, la meg være som sivet. Kjære moder jord, la meg være som sivet.

Det er noe godt med mørket, med vinteren og det kalde, eller når det regner ute - det er ingen forventninger å leve opp til, ikke noe jag etter å være ute, sette seg på en uterestaurant og ta en pils sammen med de andre menneskene, se på dem som går forbi.

Jeg forteller Peter om landbruksrevolusjonen, om hvordan den for tolv tusen år siden gjorde livet hardere for de fleste. Du og jeg har det kanskje lett, men det har ikke vært sånn for mennesker flest. Mange millioner mennesker har stått på jordene og sådd, høstet og slitt siden vi gikk over fra å jakte og sanke til å dyrke. Før vi gjorde oss til slaver av vær og vind, var vi fri, sier jeg, da dro vi dit det passet oss, der det var dyr å jakte på, fisk å fange, frukt å plukke. Vi levde av naturen uten å legge beslag på den. Eiendom var det ingen som brydde seg om. Det var nok av ressurser fordi vi ikke var så mange.

På en tur i skogen kommer jeg over en liten gruppe blåveis. De blomstrer under skyggen under trærne, en liten flekk under et furutre. Jeg lurer på hvordan de har kommet seg dit, for jeg kan ikke se noen andre blåveis i nærheten. Den lille gruppen med blåveis er de eneste jeg ser i løpet av hele turen. Jeg lærer meg at de tilhører myrmekokorene, planter som sprer sine frø med maurene. Når blåveisen er blitt befruktet, dannes frø med elaiosom, små næringsrike utvekster som maurene elsker. Når maurene finner slike frø, bærer de dem med seg hjem til tua. Ofte gidder de ikke å bære hele frøet hjem, kanskje blir det for tungt selv for en sterk arbeider, da biter av elaiosomet og lar resten av frøet ligge. Dette frøet spirer da opp til å bli en blåveis. Slik er det at man kan se små grupper av blåveis langt, langt borte fra den neste gruppen med blåveis. Plantene kan altså ikke flytte på seg, men med litt hjelp kan babyene deres få det til.

Hos menneskene er det motsatt. Lenge er menneskenes barn helt avhengig av foreldrene. Et spedbarn kan ikke flytte på seg, ei heller nyfødte valper og kattunger. Rovdyrungene er ofte blinde en stund etter fødselen, også de helt avhengig av at en forelder passer på, som oftest en mor. Hos herbivorene er det ikke slik. Et føll står på beina bare noen timer etter fødselen, og selv om føllet er mye mindre enn moren, er beina nesten like lange. Det er for at de skal klare å løpe fra fare. Hadde nyfødte beitedyr vært like hjelpeløse som nyfødte rovdyr, ville det til slutt ikke fantes noen beitedyr. De ville rett og slett ikke klart å flykte.