Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hun har mange ganger gjort noe for siste gang, uten å vite at det var siste gang.
Endelig er hun gammel nok til å bevege seg fritt i tiden.
Høsten åttini raser veggen mellom den østlige og den vestlige delen av Tyskland, den rennes ned, hoppes over, tilintetgjøres, folkemassen er i opprør, den stormer ut av sitt eget land og kaster seg i armene på sine kapitalistiske brødre og søstre, yre av glede, glemmer seg, et helt statsvesen tømmer seg, kaster opp, hvem er det egentlig det kapitulerer for? Det gir fra seg makten, statsmakten, og synker deretter sammen, fullstendig kaputt.
...når hun sover, setter han seg gjerne ved senga hennes og gjør et nytt forsøk på å komme til bunns i noe som en stund har stått for ham som det største mysteriet i menneskehetens historie: hvordan forandringer, tilstander eller hendelser av allmenn natur — som for eksempel krig, eller langvarig hungersnød, eller en funksjonærlønn som ikke holder tritt med den løpske inflasjonen — kan sette sitt preg på et hvilket som helst individuelt ansikt. Hos den ene får de håret til å gråne, hos en annen eter de opp et par yndige kinn så huden strammer over kantete kinnbein ...
Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.
Menneskelige skikker er som smale utstikkere i umenneskeligheten, tenker hun, håndgripelige konstruksjoner de skipbrudne kan dra seg opp etter, om noe.
.. i et kort, skarpt og lyst sekund vet han hvordan det ville føltes om det som kan høres og det som ikke kan høres, det fjerne og det nære, det indre og det ytre, det døde og det levende eksisterte side om side, ingen av delene ville stått over den andre, og dette øyeblikket da alt eksisterer samtidig, ville vare evig.
Er det klokest å kalle en feil man forstår at man har gjort seg skyldig i, ved dens rette navn, slik tappe den for slagkraften som, flere år senere, kan komme til å felle en?
Mange morgener skal han stå opp i denne timen som han har helt for seg selv, og gå ut på kjøkkenet, og der skal han gråte som han aldri før har grått, og likevel kommer han til å spørre seg, mens snørra renner og han svelger sine egne tårer, om disse rare lydene og krampetrekningene virkelig er det eneste mennesket har fått å sørge med.
Kanskje man en dag burde forske på styrken i luftdraget som sjelene lager når de virrer omkring.