Bokelskere.no

De slørete mørke ukene.
Jeg holder meg nært inntil min elskede.
De varme hendene hans.
Stemmen hans, vesenet.
Hender, stemme, vesen.
Det eneste kroppen min oppfatter som
gjenkjennelig, trygt.
De eneste.
Han.
Den eneste.
Min kjærlighet.
Er like stor som sorgen.

Sorggruppen: Alle de som elsket deg, som
elsker deg.
Og de som elsker oss.

Jeg henger ved døden fordi ingenting annet er mulig. Jeg henger ved døden fordi den er mitt barns virkelighet. Han er i den virkeligheten - døden er virkeligheten. Det er betingelsene. Jeg må erkjenne at jeg aldri ser ham igjen, og jeg må erkjenne at jeg må leve med denne erkjennelsen, så den ikke tar livet av meg. Det ufullendte, uperfekte er sorgens vesen. Det springende uberegnelige.

Vi sitter på et kjøkken i en lånt leilighet, og tiden har stanset. Vi sitter rundt et bord i København og holder hverandre i hånden. Vi kan både se og høre klokken som tikker på veggen over kjøleskapet. men tiden har gått i stykker. Den flyter, den er flytende, den er bare nå, hele tiden bare nå, ikke mer eller mindre enn det. Vi vet ikke om det er dag eller natt. Vi står utenfor dager og netter nå, dager og netter har ingenting med oss å gjøre, framtid, vi kan verken forstille oss eller merke framtid lenger. Vi kan ikke se en time, et kvarter, et minutt fram. Vi kan ikke planlegge. Vi befinner oss i framtidsløs tid. Vi sitter rundt et bord på et kjøkken og overlever fra sekund til sekund, vi reiser oss sjelden opp. Vi har stivnet, mens vårlyset stiger og faller på himmelen utenfor: Når du ikke lenger kan være i fortløpende tid, kan ikke vi heller være det.

Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dét tilbake
som du fikk av den døde
da den døde var levende
da den døde var ditt hjerte
gi det tilbake til en rose,
et kontinent, en vinterdag,
en gutt som ser deg an
fra hettens mørke

Alltid slutter når de som elsker deg, dør.
Så lenge de lever, elskes du.
Så lenge du elskes, finnes du.

Jeg er redd for å glemme ham. Glemme følelsen av kroppen hans, stemmen, latteren. Jeg er redd for at han forsvinner mer og mer fra meg for hver dag. At han forsvinner i takt med at jeg heles. Det er uutholdelig. Og kanskje den eneste måten jeg kan heles på.