Bokelskere.no

This great misfortune, of not being able to be alone ("Ce grand malheur, de ne pouvoir être seul" ) - Le Bruyére

De førte seg med påtatt verdighet – hvis det da finnes en så anstendig form for påtatthet.

Livets realiteter sto for meg som drømmer, og som drømmer alene, mens de villeste ideer fra drømmenes verden på sin side ble, ikke noe jeg beskjeftiget meg med slik til hverdags, men i sitt vesen denne hverdag helt og holdent i seg selv.

I dag har jeg på meg disse lenkene, og er her! Imorgen er jeg uten lenker! – men hvor?

Vi står på kanten av et stup. Vi stirrer ned i avgrunnen - vi blir kvalme og svimle. Vår første innskytelse er å trekke oss tilbake fra faren. Utrolig nok blir vi stående.

For den som selv har dyrket en affeksjon for en trofast og klok hund vil det ikke være vanskelig å forklare den helt egne og intense tilfredsstillelsen dette gir. Det er noe ved dyrets uselviske og selvutslettende kjærlighet som går rett i hjertet på den som har hatt rikelig anledning til å utprøve det tilfeldige vennskap og den skjøre troskap hos arten menneske.

Hans forbeholdenhet hadde alltid vært av mest utsøkte sort.

En hel døsig, mørk og lydløs høstdag, mens skyene hang knugende lavt på himmelen, hadde jeg reist alene, til hest, gjennom et særdeles trist landskap og befant meg omsider, idet kveldens skygger rykket nærmere, innen rekkevidde av det melankolske Huset Usher. Jeg vet ikke hvorfor - men ved første glimt av bygningen ble jeg overveldet av en uutholdelig tung følelse. Jeg sier uutholdelig, for følelsen ble ikke mildnet av dette halvt behagelige som vår bevissthet vanligvis korrigerer selv de mest øde og strenge naturinntrykk med, fordi det er poetisk.