Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Støtt meg når jeg vakler, ikke spenn bein under meg. Hent meg når jeg faller, ikke gi meg fart utenfor stupet. Hold hånden min, ikke spytt på den. Kjenn min kamp.
Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det ?
Jeg har vært for trofast mot den. For spiseforstyrrelsen elsker og beskytter meg, inviterer meg inn i rusen, glemselen. Juler meg opp, fysisk og psykisk. For en time siden spydde jeg blod. Mye blod. Og pusten motarbeider meg. Jeg blir redd, men kan ikke ringe noen. Skammen og troskapen tvinger meg til å holde symptomene for meg selv. Slik får spiseforstyrrelsen sin rustning.
Hvorfor blir jeg nærmest skuffet over ikke å få kjeft når jeg gjør noe galt ? Føles det bedre å få høre det av andre enn meg selv ?
Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)
I de tradisjonsbundne kulturene hadde man et slags indre gyroskop man orienterte etter, nettopp i kraft av kulturell arv og tradisjonelle verdier. I det urolige er radaren en mer relevant metafor. Vi orienterer oss mot de andre, søker oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette stimulerer i stor grad sammenligningens psykologi, som er så markant i dag. Vi definerer oss i påfallende grad utfra sammenligninger med andre.(Finn Skårderud i forordet).
Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)
Tirsdag 08. januar 2008
Spiseforstyrrelsen er en brennmanet. Vakker, glidende, lokkende. Den ligner ufarlige glassmaneter, bare penere. Du hopper i sjøen, vel vitende om at de finnes, likevel i tro om at du, akkurat du, kan klare å unngå dem. Når de lange, ekle tentaklene klistrer seg til deg, brenner de så alt annet forsvinner. Hvordan kan noe så pent og uskyldig brenne så kraftig, så dødelig? Nesletrådene surrer seg rundt tankene. Sitter fast. Det gjør vondt å dra dem av. Panikk. For å få hjelp til å bli kvitt trådene må man kle seg naken, forsvarsløs. Skamfull over å ha hoppet i vannet. Du så jo manetene! Andre har brent seg før deg! Måtte du? Må du? Man blir nødt til å plukke av nesletrådene én og én. Det svir lenge etterpå. Og har de brent lenge nok, gir det arr for livet.
Mange av oss trenger nettopp noen som styrer, trenger å føle at noen har kontroll, at vi har et anker som holder oss igjen, eller et fyrtårn å finne tilbake til når tankene tar vendinger vi ikke er helt rustet for ennå.
Boken er skrevet i et kjølig hjørne av en ulmende samtid.